Speil, speil

Det var deg hele tiden. Ikke sant? Det var deg jeg var redd for å møte. Redd for å drukne i øynene til. Redd for å kysse. Redd for å overlate hjertet mitt til. For sånne som deg er så innmari slepphendte.

Går gjennom ild for å få tak i det, hjertet, og får tak i det, og så blir det noe håndfast, uinteressant og glatt og går i bakken i tusen knas, og alle bitene feies under teppet og du smiler og later som ingenting. Neida, ingen fare, du kan stole på meg, jeg har lagt hjertet ditt på et trygt sted, juger du, mens du står oppå teppet med de tusen bitene under.

Ute av syne, ute av sinn-filosofien. Det er den du går for. Ikke sant?

Det var deg hele tiden. Jeg var redd for å finne en som deg i han, i alle.

Er ikke du redd?

For hva?

For å møte en som meg.

2 kommentarer

  1. Denne kunne ikke passet bedre. Ble ferdig med en slepphendt en for en stund siden, og møtte en ny, som tar vare på ting. Men når man har brent seg er det vanskelig å tro at andre er annerledes. Og om en selv klarer å verdsette det som er rett foran en.

    1. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *