Verden, 2012
Jeg skulle egentlig bare finne noen bilder fra russetiden på den gamle harddisken min i går, til en sak på jobben. Så navigerte jeg meg et par år fremover i tid, og åpnet porten (eller mappa, da, men ‘porten’ hørtes liksom mer poetisk ut) til den o’ store verdensreisa, og der ble jeg sittende. Sittende fast. I timevis. Dag for dag, måned for måned, kontinent for kontinent, land for land. Minne etter minne. Hundre-, sikkert tusenvis av bilder jeg ikke har sett på siden jeg kom hjem for seks (hææ???) år siden. Det var så altoppslukende, det jeg drev med, at jeg nesten var desorientert da jeg til slutt lukket sølveplet* og fant meg selv i en mørklagt stue i Moss som et sekund der føltes fremmed.
Tenk at jeg bare gjorde det? Pakket sammen livet mitt her hjemme, tok farvel med alle rundt meg og bare dro ut i den kaotiske verden helt på egenhånd, snakkes om et drøyt halvår (hvis jeg overlever, la jeg til i parantes i mitt stille sinn). Jeg elsker mitt 22 år gamle jeg for å leve opp til det beinet jeg har i nesa. Jeg har liksom ikke helt forstått hva det faktisk innebar før nå.
Jeg så så lykkelig ut! På bildene. Kjærlighetssorgen jeg rømte fra forsvant i det øyeblikket føttene mine landet på sør-afrikansk jord, og alt jeg klarte å fokusere på var det og de jeg hadde rundt meg i øyeblikket. Alt hjemme ble igjen hjemme, det var meg mot verden, eller ikke ‘mot’ for vi var mer på lag, verden og jeg, og jeg tror jeg var like lykkelig som jeg så ut. Det er sånn jeg husker meg, hvert fall. Lykkelig, fri og hundre prosent trygg på meg selv. Jeg må finne tilbake til hun der, hun likte jeg. Jeg er jo fortsatt henne, innerst inne, jeg bare mister henne litt her hjemme, i alt og alle.
Psykologen fikk meg til å innse det, i den timen vi snakket om bedragersyndromet mitt og hvorfor jeg er så utrolig utrygg på meg selv i jobbsammenheng, feks.
«Følte du deg utrygg da du reiste jorda rundt alene?»
«Nei, aldri»
«Hva er forskjellen, tror du, på den du er ute i verden, og den du er på jobb?»
Det var da det gikk opp for meg. Som et jævla lysglimt.
«Herregud, det er jo menneskene. Menneskene, og de forventningene jeg tenker at de har til meg»
Det er kanskje ikke så rart at jeg trives så godt i eget selskap. Det tryggeste stedet på jord.
*macen
