Jeg er så lei for det

Jeg vet ikke helt hvor i verden vi var. Jeg fant meg selv på et event for influencere, på et lite sted sammen med så mange og så fullstendig alene – som alltid. Mistrivdes i mitt eget skinn, hater sånne tilstelninger, men fortsetter å stille opp allikevel – uten at jeg helt vet hvorfor. Er det viktig? Jeg danset og lo med et par av de jeg kommer overens med, farger og glitter overalt, trakk meg stille ut en bakvei når jeg kjente at det var nok.

Det neste jeg husker var at jeg var i de mørke gatene i Moss. Var du der også, mamma? Jeg tror det. Jeg tror vi gikk på hver vår side av en mørk gate i Moss. Hvorfor gikk vi ikke på samme side, egentlig?

Plutselig befinner jeg meg i en bratt nedoverbakke. Minner litt om en bakke i Trondalen, et idrettsanlegg og skogsområde like ved barndomshjemmet mitt. Jeg var ferdig med dagens planer; eventet og mamma i Moss.

Nå var det du og jeg, pappa. Du og jeg til sist.

Jeg gikk bak deg og holdt igjen den manuelle rullestolen din, sånn at den ikke skulle fyke nedover bakken, med deg i. Det er så mange år siden du satt i den at jeg husker ikke engang. Du var sykere nå enn du var sist gang jeg så deg i en sånn. Jeg snakket med deg, men fikk ikke noe svar, jeg har ikke hørt deg si et ord siden 2015 så det var ikke noe spesielt med dét. Fortalte deg om dagen min, om hverdagslige ting. Stilte deg noen spørsmål, kanskje, jeg tror jeg ville vite om du var enig i noe, du fikk alltids til å uttrykke et ja eller nei eller latter. Jeg kan ikke huske om du lo. Men vi hadde en fin kveld, vi to.

Så begynte du plutselig å skli. Jeg holdt så godt fast i stolen at knokene mine var kritthvite, men det var ikke stolen som glapp – det var deg. Du skled ut av setet, uten en lyd, uten å fortrekke en mine, kroppen din falt tungt ned på grusen og fortsatte nedover den altfor bratte bakken. Jeg husker ikke om jeg skrek, men jeg ble så desperat etter å finne en måte å hjelpe deg opp igjen på – uten at jeg klarte å finne noen. Det gjorde så vondt, pappa, det verket i hele meg, men hendene mine var lenket fast i stolen og jeg klarte ikke å forhindre at du falt ut og det var bare deg og meg, pappa, jeg er så lei for det, for at jeg ikke passet bedre på, for at jeg tok med deg og rullestolen til den bratteste bakken, for at du ramlet ned på grusen og fortsatte å skli bort fra meg og nedover i mørket uten at jeg klarte å lee en finger for å stoppe det. Hjertet mitt bristet, jeg var livredd og desperat og det brant i samvittigheten min da jeg så deg falle i grus på min vakt. Nei, nei, NEI! Pappa!

Og så våknet jeg. 

6 kommentarer

  1. Noen ganger føles trøstende ord så flate og tomme. Jeg sender deg et ❤️ og mange styrkende klemmer!

    1. <3

  2. Skjørt og trist, men likevel så fint skrevet. Håper der går bedre med deg ❤️

    1. Tusen takk, Mari <3 Det går bra, altså, drømmer bare litt mye for tiden 🙂

  3. <3 Stor, varm klem til deg.
    Vondt, samtidig så fint skrivi.

    1. <3 tusen takk, Solfrid!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *