«Er du forelsket i meg?»
Kunstpause.
Den lille kroppen min var krøllet sammen mellom beina hans der vi satt på bakken og lyttet til musikken mens dagen gled over i kveld via et magisk lys. Armene hans holdt rundt meg, jeg var liksom omringet av hele han og jeg følte meg så liten og trygg, nesten hjemme, selv om jeg visste at det vi hadde sammen bare var til utlån. Mer som en midlertidig hytte, enn et hjem.
«Nei», svarte jeg så overbevisende jeg fikk til, tittet opp på han og smilte for å overbevise litt mer.
«Er du sikker?»
«Ja»
«Er du heelt sikker?»
«Ja! Du ække SÅ jævla fantastisk» sa jeg.
Han lo.
Jeg smilte.
Jeg tror ikke jeg løy, jeg tror ikke det, selv om det tidvis kjentes sånn ut. Jeg var betatt, kanskje, og litt over gjennomsnittet interessert og nysgjerrig, men aldri forelsket. Jeg var forelsket i forestillingen om hva vi kunne ha blitt, for det startet så bra, som i en film jeg ville ha hovedrollen i. Jeg var forelsket i den jeg var da vi var sammen. Jeg var forelsket i spenningen, i mysteriet, i det kompliserte, jeg var forelsket i en kronglete dagdrøm.
Men jeg kjenner meg selv. Godt nok til å kunne skille mellom jaktinstinkt og forelskelse. Jeg drives av motstand. Jo mer du dytter meg fra deg, jo mer kjemper jeg i mot. Jo tydeligere det blir at jeg bør gå, jo mer slåss jeg for å bli værende. «Hvis han hadde spurt om dere skulle bli kjærester, hadde du sagt ja da?» spurte hun.
«Mest sannsynlig ikke», sa jeg og trakk på skuldrene.
Mest sannsynlig ikke.
Hvis du vil bli kvitt meg, fortell meg at du elsker meg.
Gir du meg alt, vil jeg ha ingenting.
Og får jeg ingenting – da vil jeg ha alt.
Uff, kjenner meg så altfor godt igjen i dette. Det gjør vondt.
<3
<3. Jeg tror veldig mye er mer attraktivt når man må jakte det, og at det mister litt av appellen når man har "vunnet". Likevel håper jeg du finner en som er interessant nok til å holde på interessen, selv om du ikke trenger å jakte.