Skrevet i november en gang:

«Joy to the world, the Lord has come.
Let Earth recieve her king!»

Nei! Nei, nei, nei. Ikke her, ikke nå. Jeg kjente at jeg steilet innvendig. Satt meg mentalt på bakbeina, nektet å rikke meg så mye som en meter, sånn egentlig, men jeg stod fast i en rulletrapp og den ga meg liksom ikke noe valg, den gikk bare én vei og skjøv meg sakte men sikkert oppover og nærmere og nærmere musikken som jallet ut fra barområdet, like ved resepsjonen på hotellet vi skulle bo på. Der vi måtte sjekke inn.

15. november. FEMTENDE november. Det hang digre julegaver i prangende gullpapir ned fra taket. Kranser med julekuler og lys og glitter overalt. I toppen av rulletrappa et føkkings juletre på sikkert fire meter, og som om ikke dét var nok stod et helt jævla gospelkor og gaulet julesanger i baren like ved.

Jeg kom lykkelig uviten inn fra bare gater, varmegrader, og sommer var så vidt rukket å bli høst, og så BAM.
God jul! 100% tjuefjerde desember, joy to the world!

Det ble mye for meg. Altfor mye, altfor tidlig, og det kom altfor brått på. Jeg var ikke forberedt, ikke litt engang, ikke i det hele tatt. Julaften i år betyr for meg et halvt år uten pappa, den betyr ALT annet enn den parodien på en julefilm som utspilte seg rundt meg der jeg ankom det hotellet jeg vanligvis elsker å bo på.

I år hadde jeg sårt trengt en forsiktig tilnærming til julen. Èn julesang her, et julelys der, kanskje en julebrus på glassflaske i slutten av november. Èn liten ting av gangen, og i mitt eget tempo.

Ikke en fet, glorete, amerikansk julefeiring midt i fleisen på et hotell i København, knapt halvveis inn i november.

Det ble for mye.

________________________________

Skrevet i dag
Det kommer en del av disse fremover, tror jeg. Disse ytre faktorene som herjer med innsiden min, de jeg ikke kan gjøre noe med, de jeg ikke kan flykte fra. Som den julen som braste inn i mellomgulvet mitt på jobbreise tidlig i november. Eller han som satt ved siden av meg under en lunsj her om dagen, han som snakket om at datteren hans alltid kom til å være veslejenta, uansett hvor gammel hun ble, og «Hvor gammel er du, Marie?», «Jeg er 28», «Ja, og pappaen din er vel helt lik, han vokter deg sikkert som en hauk fortsatt?».

Au.

Som et slag i trynet, tatt på senga, guarden min var nede – og jeg var ikke forberedt på at samtalen skulle gå dit. Ikke dit.

«J-ja», klarte jeg å stotre frem etter en litt for lang kunstpause, og et flakkende blikk rundt bordet, for å se om noen hadde oppfattet reaksjonen min. Men det var kanskje bare på innsiden det smalt.

Det er et merkelig terreng, det der etter døden. Når jeg endelig begynner å få kontroll på det indre, kommer det ytre – når jeg minst venter det. Og de vil vel bare fortsette å komme, de vil vel alltid komme. Disse plutselige slagene utenfra.

Og en vakker dag lærer jeg meg vel å ta de i mot også.