Hej! Tilbake i mitt gode skinn igjen; uniformen. De siste ukene, eller månedene egentlig, har jeg jobbet ved siden av alt annet med en sak for Heimevernet, om soldatenes innsats under 22. juli. Brukt tastaturet til å fange opp historiene til to av de deltidsgrønnkledde som kastet seg rundt i feriene sine i 2011, og alt de tenkte, opplevde og ga av seg selv for landet vårt, og hvert eneste ord de sa ga meg gåsehud og glitrende øyne, jeg elsker at vi har disse menneskene blant oss – overalt alltid. Som uten å blunke tenker «plakaten på veggen» (google it, hvis du ikke vet hva den står for) og kaster alt de har i hendene når noe ser ut til å true freden i landet. Han ene var på ferie på andre siden av landet, men forlot hele familien, kastet seg i bilen og dro mot hovedstaden for å stille opp for kongeriket Norge, skjønner dere?! Han andre satt jeg og lyttet til i fire timer med haka klistret til bordet vi satt ved.

Det gjorde vondt i sjela å måtte begrense saken til x antall ord, for historiene var så sterke og omfattende, jeg ville ikke utelate NOE. Men et blad har bare x antall sider, og redaktøren var fornøyd med saken, så da må jeg si meg fornøyd selv. Jeg kan legge ut lenke her når den er klar, hvis den legges på nett, så kan dere lese selv og bli stolt av soldatene og rørt av hva som bor i folk. For dette er FOLK – ikke profesjonssoldater, men naboen din, kollegaen din, hvem som helst, som kler seg i grønt noen få dager i året, bare, men som allikevel er villige til å ta en kule for deg når det trengs. FRYSNINGER.

Men det er ikke på grunn av den saken jeg er grønn nå egentlig, jeg er på øvelse et par dager! Alltid like godt å være tilbake på Rygge <3