ALENE IGJEN. Jeg klatret opp i senga mi istad, så ned på de tomme sengene under meg og lurte på hvordan i all verden jeg overlevde rekruttskolen – åtte uker med mennesker rundt meg til enhver tid. Jeg digger de grønne kollegaene mine, hundre prosent, men det var ganske magisk å få rommet på kaserna helt for meg selv denne siste kvelden og natten. Jeg kan bli et udregelig menneske på sikt, hvis jeg ikke får alenetid mellom slaga. Det er sånn introvert fungerer, kan ikke noe for det.

I dag har vi vært rundt omkring og tatt bilder og snakket med soldater, og i morgen fortsetter jeg med det samme på egenhånd. Det er så godt å være tilbake i uniformen, jeg elsker å bli kalt inn i tide og utide, men sist jeg var grønn var det den 24. og hele dagen var en indre kamp mot tårene. Nå er jeg bare rolig og fokusert og tidvis glad, til og med, det er nesten litt uvant?

Det gikk ikke opp for meg før jeg satt i baksetet her om dagen, på vei hjem fra et oppdrag, og stirret ut på landskapet utenfor. At hodet mitt hadde vært helt stille de siste timene. Helt, helt stille. Tankene mine hadde fått hvile, flere timer i strekk, jeg hadde vært så oppslukt i det vi holdt på med der ute, at jeg glemte å savne, glemte å overtenke, glemte å være lei meg, glemte å angre. Og når jeg omsider forsvant inn i mitt eget hode igjen, stod ikke alt det kjipe fremst i tankerekken da heller.

Det er vel et tegn på at den ene sorgen er i ferd med å blekne, og den andre for tiden kan bæres – uten at jeg knekker sammen under vekten av den.

Det måtte visst et par grønne lunger til for at jeg skulle få puste normalt igjen.