Det blir bedre

Tre fine dager, og så PANG – rett i bakken igjen. Selvforskyldt denne gangen, jeg har aldri vært god på timing, men det stod mellom å dra av plasteret saaakte men sikkert, eller rive det rett av og bli ferdig med det, og på tirsdag hadde jeg en god dag, den beste siden april (!), og det sistnevnte alternativet føltes mest riktig; rett av og bli ferdig med det, for jeg følte meg endelig sterk nok til å stå i det.

I det óg.

Men så ble det onsdag og plasteret gikk ikke av så smertefritt som jeg hadde trodd, og én sorg satt i gang den neste, så i går klappet jeg helt sammen igjen, og var i seng før klokka ti for å sove bort det hele.

Det hjalp. Søvnen, og brevet jeg fikk fra en anonym bloggleser i Ås, sammen med en ukeplanlegger med flamingoer (og ordspill!) på. Herregud, det lyste opp hele tilværelsen min og jeg ble så rørt av å lese det du skrev om pappa (jeg håper du leser det her). Tusen takk, fra bunnen av hjertet mitt – det betydde mer enn jeg har ord for å beskrive. Nå kommer jeg til å tenke på deg hver gang toget mitt stopper i Ås på vei til jobb <3

I dag går det bedre igjen, det gjør det. Plasteret er borte og såret skal få gro, og arret som blir igjen er fullt av bare gode minner. Og dét fungerer som et plaster i seg selv.

3 kommentarer

  1. Tenker på deg <3

    1. supermarie

      Caroline <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *