Den tjuefjerde

«Tiden leger alle sår», mens tiden min ikke ser ut til å få lisens som lege med det første, for tiden går og går og nå nærmer det seg to måneder og jeg er tyngre til sinns enn noen gang, men dét er kanskje grunnen i seg selv.

At den nærmer seg, mener jeg, datoen.

Den 24.

Det er som om kroppen min lever sitt helt eget liv, helt uavhengig av hva jeg tenker og driver med; jeg prøver å fylle dagene mine med fint, fordyper meg ikke i sorgen og fremprovoserer den ikke med trist musikk og eviglange tankerekker, men det føles ut som om jeg beveger meg rundt med et blytungt teppe allikevel. Helt skrapet for motivasjon. Null energi, helt tom for initiativ. Alt er et jævla ork og ingenting føles riktig.

Men så finnes det jo heller ikke noe riktig ved at pappa ikke fikk bli med oss videre i livet.

«Kan vi ikke bare fjerne den 24. fra kalenderen», foreslo du, og jeg smilte for meg selv i andre enden og tenkte på hvor skuffa alle ville blitt om julaften plutselig ble borte, og så tenkte jeg at han kanskje hadde et poeng, faren min, da han tullet med at vi bare kunne mekke en grandis til julekvelden, en desember for lenge siden.

Jeg mener; ribbe eller grandis, den tjuefjerde er og forblir en dato, når alt kommer til alt – bare enda en dag å komme seg gjennom. En dag som etter juni i år krever litt mer innsats for min del, mens jeg venter på at tiden skal få lisens som lege.

Fredagen skal nok passere den óg. Så blir kanskje neste uke litt lysere.

Kanskje.

12 kommentarer

  1. Kroppen er fascinerende sånn sett. Selv om jeg ikke er bevisst på at den 27.april nærmer seg, så vet kroppen det. Kan ta meg selv i å bli gretten, nedfor, sliten, lett for å ta til tårene og tung og flat til sinns, tilsynelatende uten grunn. Så ser jeg på kalenderen og innser at vi er inne i «den» uka, uka der den 27.april er. Da skjønner jeg hva som skjer og tar litt ekstra vare på meg selv.
    27.april er en grusom dag, men det mest fascinerende er at 28.april, allerede da, føles kroppen litt lettere og sinnet litt lysere. Stor klem Marie, ta litt ekstra vare på deg selv disse dagene<3

    1. supermarie

      Har hørt det fra flere som har mistet noen, kroppen er utrolig <3 spent på hvordan 25. blir for min del, håper det letner litt! Tusen takk for kommentaren – stor klem tilbake <3 det skal jeg!

  2. Kristin

    Jeg er noen måneder foran deg i sorgprosessen (vi har til og med samme dato å forholde oss til), og jeg vil bare si at jeg vet inderlig godt hva du du snakker om og hvordan du har det. Sorgprosess er en berg-og dalbane og en karusell av følelser, når man tror man er kommet er steg videre så går man plutselig 10 steg tilbake og skjønner ikke hva som skjer. Jeg vet heller ikke når «det blir bedre» eller lettere, men jeg tror at den tiden kommer på et eller annet tidspunkt.
    Du skriver så godt og beskrivende, og det er fint å lese for oss som også har mistet en av våre nærmeste,takk for det, og vit at vi er mange som føler med deg i sorgen <3

    1. supermarie

      <3 godt å vite at det er noen der ute som forstår, selv om det gjør vondt å lese at du går gjennom det samme 🙁 tusen takk for gode ord – og stor klem til deg!

  3. Kristin

    Min erfaring er at tiden ikke nødvendigvis leger alle sår, MEN. man lærer seg å leve med det såret. Etterhvert.
    Og julaften. Gjør akkurat hva du selv vil ut av den! Mekk ribbe og pakk opp noen gaver, eller bare steik en grandis, lukk gardinene og se på Løvenes konge… Det spiller ingen rolle! Det er bare en dag som samfunnet har skapt forventninger til! Kanskje du en dag finner gleden ved å feire den igjen, kanskje aldri. Samma det!
    Lykke til ❤️

    1. supermarie

      Haha, Løvenes konge <3 Verdens beste forslag. Tusen takk for fin kommentar! Den fikk meg til å smile <3

  4. «To have been loved so deeply, even though the person who loved us is gone, will give us some protection forever.»

    Da mormora mi døde var jeg 15. Vi sto ikke hverandre kjempenære, men klart jeg savnet henne for det. Og det gjør jeg fortsatt. Særlig nå når jeg er i den alderen hvor hun kunne lært meg mye om livet. Som hvordan man tar vare på planter, eller baker et brød. Sånt som jeg ikke brydde meg om i tenåra. Men jeg fikk som vane å «be» til mormor. Når jeg hadde det vanskelig så prata jeg med henne, og ba henne passe på meg. Jeg gjør det ennå, faktisk. Jeg vet ikke om jeg tror på noe mer etter døden, men det gjorde ting enklere. Og jeg liker tanken på at mormor er der ute et sted og banner når jeg vanner plantene mine feil. Å lære mer om planter gjør også at jeg føler meg nærmere henne. Å lese om krigen gjør at jeg føler meg nærmere farfar. I dag går det fint, men hadde jeg mista pappaen min nå.. jeg griner bare av tanken. Kom på vin snart <3

    1. supermarie

      Fin tanke <3 Jeg håper å komme dit selv en dag! Jaa, la oss ta en vinkveld <3

  5. Det som det ordtaket glemmer er at alle sår som leges etterlater seg et arr. Små sår etterlater seg små arr, store sår etterlater seg store arr. Og det som er med arr er at huden blir aldri helt den samme etterpå. Av og til gjør arret vondt, enten ekte smerter eller fantomsmerter, av og til har man ingen følelse i det, selv om man pirker på det med neglen bare for å provosere frem noe, av og til klarer man å late som om arret egentlig ikke er der. En annen ting ordtaket glemmer er at sår tar tid å lege, og jo dypere såret er jo lenger tid bruker det på å hele. Og det gjør vondt mens såret gror.

    Jeg synes forresten det er fascinerende at du har brukt bilder av sjø og bølger i dette innlegget. For jeg tror sorgen like godt kan beskrives som bølger etter et jordskjelv eller en storm. I begynnelsen er bølgene kjempehøye og kommer kjempetett. Etterhvert blir de mindre, kommer kanskje sjeldnere, men de kommer. Og så plutselig, når man minst venter det så kommer det en diger bølge igjen. Kanskje på bursdagen. Eller til jul. Eller den 24.

    Kommer man noensinne over tapet av en man var uendelig glad i? Nei, jeg tror ikke det. Kommer man videre? Forhåpentligvis, sannsynligvis, etterhvert. Men å forvente at du skal gjøre det etter to måneder? Njanei, er ikke det litt veldig optimistisk?

    1. supermarie

      Tusen takk for nydelig kommentar, Sigrun <3 Den fikk meg til å smile, det er så sant. Forventer absolutt ikke at jeg skal "gå videre" etter bare to måneder, altså, jeg er bare overrasket over at sorgen blir tyngre jo lenger tid som går. Men det betyr vel bare at jeg er midt i en bølge 🙂 God helg og takk igjen for gode ord!

  6. 24 kom, tenker på deg <3 Og så sender jeg deg en klem.

    1. supermarie

      <3 !!!! Luisa <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *