De dagene

Det siste innlegget jeg skrev om ventesorg, og som jeg ikke rakk å publisere før tiden var ute. Jeg vil ha det ut allikevel. Fordi jeg garantert ikke er den siste datteren som kommer til å sitte i det vondeste venteværelse som finnes i livet, og fordi noen kanskje finner en slags trøst i disse ordene. Trøsten i å ikke føle seg helt alene i det rommet, som kan være vanskelig for utenforstående å forstå seg på – men som gjennom ord kanskje kan forstås litt bedre allikevel. 

Her er ordene, skrevet 18. mai 2018:

98 % av tiden går det helt fint, helt sant, det gjør faktisk det. Jeg har stått i det her lenge nå, ventesorgen, jeg er godt vant. Det går bra.

Men så kommer de dagene.

De dagene hvor den beskyttende tåken jeg er omgitt av i hverdagen på en måte letter litt, og jeg ser ting fremfor meg litt for klart, og virkeligheten skyller innover med en tsunamis styrke, og jeg har stått i det her lenge, men jeg står ikke stødig nok, så jeg mister balansen og går over ende.

Av sånne små, ubetydelige ting som at jeg ikke kunne gratulere deg på Facebook da du hadde bursdag. Jeg ville jo bare tagge pappaen min på jævla Facebook, sånn som døtre gjør i 2018, «verdens beste pappa fyller år», men du er ikke på Facebook og det i seg selv gjør ingenting, jeg hater Facebook.

Det er bare det at fraværet ditt der symboliserer så altfor mye.

Små ting som at jeg ikke kan legge armene rundt deg når jeg skal gi deg en simpel hadeklem, fordi putene du ligger på er i veien, jeg får liksom aldri klemt deg ordentlig, pappa. Jeg vil jo bare legge armene rundt pappaen min, sånn som døtre trenger å gjøre i ny og ne.

Små ting som at jeg ikke vet hvor nærme jeg må holde mobiltelefonen når jeg skal vise deg noe, for jeg vet at du ser dårlig, men jeg vet jo ikke hvor dårlig, og jeg vil så gjerne vise deg bilder fra livet mitt, fra reisene mine, men jeg vet ikke om jeg holder skjermen for nærme eller for langt ifra, og på en av de dagene kan dét i seg selv være nok til at jeg får lyst til å skrike til halsen min slår sprekker.

Jeg vil jo bare vise deg hva jeg driver med i livet, pappa, men jeg vet ikke om du ser, og på en av de dagene kan det alene ta fullstendig knekken på meg.

Dette, og andre bittesmå ting i hverdagen som på hver sine måter er forbundet med en stor sorg, og på de dagene hvor tåken har lettet og jeg ser virkeligheten litt for klart, utløses den av ingen verdens ting.

Innlegget ble skrevet på en av de dagene, og publisert innenfor de andre 98 %.

Det går bra med meg.

I dag gjør det det. 

Skrevet 15. august 2018:

I dag har jeg følelsene utenpå kroppen. Jeg tenker så mye, og savner enda mer. Men det er greit. Sorg er prisen vi betaler for kjærlighet.

Det skal gå bra med meg, pappa. Det skal det.

12 kommentarer

  1. Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har eller hadde det, men samtidig virker det som om jeg kan det.
    Min ventesorg har ikke vært langvarig, men det er så vondt og hjerterått.
    Når jeg møtte henne i påsken husket hun meg fremdeles, men da jeg kom hjem til pinse skjønte hun ikke hvem jeg var. Det er gått så utrolig fort, og man ser ingenting på henne.
    Når man kommer inn på rommet hennes ser hun ut akkurat som hun gjorde i påsken, eller i fjor sommer for den saks skyld. Men i det øyeblikket hun åpner munnen og prøver å prate skjønner man at noe er riv ruskende galt, språket er så å si borte.
    Hun kjenner ingen igjen og virker ofte redd når det kommer folk inn på rommet hennes.
    Legene sier det vil nok gå fort nå.
    Vi føler vi allerede har mistet henne, men jeg er fremdeles ikke klar til å ta farvel…..

    1. supermarie

      <3 stor klem til deg! Livet er faen meg ikke rettferdig.

      1. Det ble ikke så veldig lenge å vente. Idag var det over, hun har nå dratt videre. Jeg kjenner at jeg burde ha følt mer, jeg burde grått mer og jeg burde så mye mer. Det første jeg tenkte på var at jeg måtte inn på bloggen til SuperMarie og skrive at nå er det over, nå skal snart livet gå videre

      2. supermarie

        <3 stor klem og varme tanker! Det var trist å lese 🙁 kjenner igjen de tankene, men følelsene kommer, de <3

  2. Vet hvordan du har det. ❤️

  3. Mariann

    Du skriver så ekte. Og det gjør så vondt ❤️
    Men jeg håper og tror at du kommer deg gjennom det! At du klarer å finne deg en måte og leve sammen med savnet ❤️

  4. BOK! Du må skrive bok… Hilsen trofast leser siden starten <3

    1. supermarie

      Åh du <3

    2. Ja, for faen. Jeg lover å kjøpe 10!

  5. Camilla

    <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *