På eventyr i Oranjestad

I dag var en sånn dag jeg ELSKER med å være på reise; ha et oppdrag og bare løse det p egenhånd. Vi stod opp ganske tidlig, fant en buss (lokalbussene fra Arubus – funker helt supert!) og ble med den til Oranjestad, hovedstaden. Derfra gikk vi resten, til hotell Renaissance, stedet hvor man kjøper seg tilgang til øya med flamingoene.

Stefano, den gamle mannen vi leier av i Noord, advarte oss på forhånd at vi burde være der så tidlig som klokken 06:00 for å få plass (de selger kun 20 dagspass om dagen for å unngå at øya blir rent ned av folk), men vi tok sjansen allikevel og det gikk ikke, så istedet booket vi oss inn på hotellet (gjester får nemlig «gratis» og garantert adgang til øya) og sjekker inn i morgen, så på TIRSDAG! Da blir det endelig flamingo-jakt <3

Stefano har skjønt at jeg elsker å ta bilder, så han kom løpende etter oss da vi gikk i morges for å fortelle oss at vi måtte oppsøke iguanene i området vi dro til – de holder til utenfor Renaissance hotell, langs steinene ved havna, forbi brygga med båtene. Så da plan A (flamingo) ikke fungerte, gikk vi for plan B istedet og herlighet, det krydde av digre iguaner langs hele veien mellom hotellet og Renaissance beach!

Tok sikkert 300 bilder på rappen, men det får holde med to. Pluss en pelikan som fløy over oss der vi gikk. I tillegg så vi masse fisk! Og krabber. Jeg elsker å bare gå sånn og se på dyrelivet og prøve å fange gode bilder av dem, jeg forsvinner helt inn i min egen boble og tid og sted bare opphører.

Etter strekningen med iguaner var over fortsatte vi videre mot Surfside beach, hvor vi spiste lunsj og tok en drink (alltid foralltid), før vi ruslet tilbake mot hotellet igjen.

Vi tok en pause underveis, i skyggen under et tre, for å kjøle oss ned med et bad og da kom denne mannen (se bilde under) – Alexandro sa han han het – med tre bikkjer og en halvbror gående, og han satt seg ned med oss og vi ble sittende og snakke i sikkert en halvtime, om alt det vakre med multikultur, om språk og om livet på Aruba.

Ofte blir jeg superskeptisk når særlig menn kommer bort på den måten, jeg forventer alltid det verste i folk – men sånne som Alexandro hjelper meg å senke guarden litt, og synet mitt på fremmede blir litt lysere for hvert sånt møte. Han var liksom bare genuint interessert i å snakke med oss om verden. Menneskene her på Aruba generelt er så åpne og avslappa og trivelige! Pluss at han hadde helt sjukt søte hunder:

Etter en stund takket vi for praten og pakket sakene våre og kom oss tilbake til bussterminalen, storfornøyde med å ha klart å knekke busskoden OG bestilt flamingotur.

Det å navigere i et fremmed land på denne måten, uten å ta lettvinte (og dyre) løsninger som taxi og reisebyråer, gir så god mestringsfølelse. Finne ut av ting på egenhånd, og lykkes. Det er litt av grunnen til at jeg elsker å reise så mye – både menneskene jeg møter og lærer så mye av, og alt jeg mestrer og lærer om meg selv underveis og jo mer jeg reiser, jo tryggere blir jeg i mitt eget skinn.

2 kommentarer

  1. Jeg elsker reiseskildringene og bildene dine. Så enig i at den mestringsfølelsen der er nydelig. Nyt ferien!

    1. supermarie

      Takk, så hyggelig! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *