Venteværelse

Dag to; timevis på stranden, avbrutt av nedkjøling i det karibiske hav, bøker, samtaler om livet, daiquiri med mango- og jordebærsmak x altfor mange til lunsj og en flaske hvitvin fra supermarkedet ved bassenget der vi bor, før vi tok på kjoler og sminket oss og tok middagen og nye daiquiries ved havet og solnedgangen.

Tiden går så sakte her, og jeg puster igjen, og ler så jeg griner og vil at det skal vare evig.

Jeg har ikke vært så flink til å samle trådene i livet etter at pappa døde, det er som om grunnmuren i livet har blitt revet vekk og jeg må bygge den på nytt uten at jeg vet hvilke klosser jeg skal bruke, jeg stiller spørsmål ved absolutt alt; om jeg gjør det jeg egentlig vil, hva er det jeg egentlig vil, hvem faen ER jeg, og jeg finner liksom ingen svar for alt er som i et vakuum – fortsatt – og det kjennes ut som jeg fortsatt venter på noe.

Men Aruba er jo ikke det verste stedet en kan vente. Jeg kunne bare ønske at det varte evig.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *