Kanapeer og mingel

….og alt jeg stod der og tenkte på var at jeg ikke hadde rukket å fikse tåneglene mine:

Neida, joda, men min siste kveld i Ankara gikk altså med til å feire 100 år med finsk forsvar og deres «Flag Day«, sammen med x antall forsvarsattachéer fra andre nasjoner og deres +1, og diverse diplomater og der stod altså jeg oppi det hele, med tåneglene mine, og takket for sist (vi var på fest på lørdag også) og minglet etter beste evne.

Jeg prøver så godt jeg kan å gli inn i denne nye verdenen jeg har blitt introdusert for (unntatt tåneglene, de forble visst utenfor), og fikk en rask brief i hvordan denne mottakelsen hos finskene skulle foregå før vi ankom i går, men ingen fortalte meg hva jeg skulle si til den finske ambassadøren og attachéen hennes da de stod så staselig og tok oss i mot ved inngangen, så jeg stod nærmest INNI ryggen til de foran meg for å høre hva slags fraser de liret av seg, «congratulations» var det visst, så jeg smilte og håndhilste og gratulerte med dagen da det var min tur, monkey see monkey do, og plutselig er jeg en av de jeg óg.

En av de som står på formelle mottakelser med rak rygg og klemmer og kysser på kinn og takker for sist og «Nice to see you» og tar i mot kanapeer og fingermat fra hvitkledde servitører og nipper til hvitvin som kommer på løpende fat, med ustelte tånegler, men hvem ser vel ned, tenkte jeg og så ned.

For et eventyr denne turen har vært, og så mye rart en skal oppleve i løpet av et liv.

Tusen takk for meg, mitt ekstra sett med foreldre – Ankara var så gøy! Neste gang vi sees blir med nylakkerte tær og med nordlys eller midnattssol over hodet. Gleder meg allerede!

1 kommentar

  1. Solfrid

    Hahaha!
    Så rart det må vere å plutseleg havne i ei slik verd! Du taklar det fint då virkar det som.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *