Du står et sted mellom «slipp sommerfuglene fri» og «klipp vingene av dem», og du var aldri god på en mellomting, så nå står du der med saksa i hånda og tenker at det kanskje er det beste, det tryggeste – selv om utfallet muligens er det samme. Det er ikke så nøye hvilken metode du velger, til helvete går det uansett, tenker du og speiler deg i saksa og lurer på om du snart skal klippe.

Legg den fra deg et øyeblikk, saksa, og se for deg at du heller slipper dem fri og det ikke går til helvete, men motsatt, hva da? Har du en plan, du som alltid forventer det verste, selv fra den beste, og har hjertet innstilt på knust som default? Har du en plan, du som trigges av usikkerhet, håpløshet og jakten, hvis sommerfuglene plutselig får fly fritt og ingen står klar til å skyte de ned? Det strider i mot verden slik du kjenner den, men det kan jo skje og du bør ha en plan.

Hvis ikke er det du som skyter ned sommerfugler, sommerfugler som ikke var ment for å fly enda men som du tvang frem i et forsøk på å såre deg selv – gjennom en annen.

Og så slapp hun sommerfuglene fri og de ble skutt ned ved første vingekast. Hun skulle visst ha valgt saksa.