Nei. Nei, nei, nei, jeg kjenner igjen det her. Du lovte. Du lovte. Historien skulle ikke gjenta seg selv, du skulle gjøre en sporveksling, sa du, bryte ut av det samme gamle mønsteret, finne et mindre destruktivt et og holde deg til det. Du lovte deg selv å følge et spor som er lett og ledig, være like lykkelig uansett, uavhengig av selskap – eller mangelen på et. Avslappa, kul, sterk, selvstendig, gi faen. Ryggrad, og det beinet i nesa du fikk utdelt ved fødsel. Krattet bak ribbeina skulle bli en rosebusk du vanner og steller best på egenhånd, og alt annet som måtte dukke opp skulle bare være en bonus, en deilig, frisk bris på en solskinnsdag. Noe fint, for all del, men rosene står – de blomstrer uansett om den friske brisen måtte stilne etter en stund, eller om det skulle blåse opp til full storm, og bli uvær.
Du lovte
at det skulle bli annerledes den gangen her.
Og så stormer det ikke engang, ikke fra utsiden, men du lager en allikevel, for sikkerhets skyld. Når du er vant til å stå i uvær, hvordan skal du takle solskinn? Du vet ikke engang om sola egentlig skinner, men hvorfor skulle det bli noe annerledes denne gangen, tenker du, og fortsetter å lage dine egne stormkast, og skalker samtidig lukene for at rosene ikke skal bli ødelagt. For at det ikke skal bli et kratt igjen, bak ribbeina, du beskytter deg selv mot byger og vindkast du selv har skapt. Overtenker, overanalyserer, mister balansen som så mange ganger før og faller over i det gamle sporet.
Kommer deg opp på beina igjen, veksler mellom det gamle og det nye sporet og klarer ikke helt å lande, for det er sol og storm og alt på en gang og du vet ikke hva du skal gjøre, og i bunn og grunn er du redd for at rosene dine skal være fulle av torner.
Redd for å bli forlatt, allerede før du har noen som kan forlate deg.
Du gjør det igjen, Marie. Treffer meg med orda på en måte jeg ikke visste jeg trengte. Tusen takk, jeg er ikke alene
!!! <3 Takk selv!
I feel you sister ❤️ jeg tenker konstant: tenk om det går til helvete. Tenk om jeg bare blir såra igjen. Eller ender opo med å såre noen andre. Men så vokser et lite solskinn sakte fram som sier: «men hva om det blir skikkelig bra?». Og det er det solskinnet jeg ønsker skal vinne. Det jo litt tid før sola bryter gjennom de tunge tordenskyene, men sola vinner alltid til slutt ❤️
<3 det er sant!
Den siste setninga dær, rett i <3
<3
Du er såå flink til å skrive!!! Skjønner utrolig godt hva du mener, er vanskelig å tro at ting kan bli annerledes.
<3 tusen takk, fine deg
Igjen tryller du med ord, Marie! 🙂
Hvis jeg kan få komme med et råd så må det være dette: pust. Dypt og rolig, og gjerne flere ganger etter hverandre. Hver gang du kjenner at det brygger opp til storm, da må du puste. Helt du kjenner roen senker seg litt;-)
Jeg håper det ordner seg! <3
Tusen takk, Pål! <3 Jeg skal huske å puste 🙂