I dag var det en soldat som hilste på meg ute i gata. Hun hilste med hånden bestemt opp til lua, og jeg skvatt himmelhøyt der jeg stod, og min første instinktive reaksjon var å snu meg for å se hvilken høytstående offiser hun drev og hilste så voldsomt på, men før jeg rakk å vende om kom jeg på at jeg har en stjerne på brystet selv, og at det var MEG hun mest sannsynlig gjorde honnør til. Så hun fikk aldri med seg den totale forvirringen som foregikk bak de blå øynene mine, jeg smilte istedet rolig og hilste tilbake med hånden opp som om det var selvsagt, og tenkte jøss. Jeg ser jo ut som en offiser her jeg går! Og så er jeg jo det. Fenrik. Jeg omgås stort sett med høyere grader enn min egen og glemmer rett som det er at jeg har en stjerne selv, lol.

Fun fact? Med den nye militærordningen (nytt gradssystem) er jeg plutselig «høyere opp» enn de som tidligere var kapteiner. Jeg møtte en av dem på mandag, flere år eldre enn meg og med mye mer erfaring, og han så ned på meg og stjerna mi og bare «du vet at nå er du høyere enn meg i systemet», og jeg lo, men han tullet ikke – for han har gått over til spesialistkorpset og blitt sersjant. Og jeg er enda på offisersiden, som fenrik. Så det har jeg brukt mot han helt siden da. «Hent en kaffe til meg, sersjant«. «Jeg hører hva du sier, SERSJANT«. Gamle karen, det er jo helt fullstendig omvendt, haha. I realiteten er jeg fortsatt i bunnen av rangstigen på spesialistsiden (tror jeg), og jeg skal over på det nye systemet selv etterhvert, så jeg dropper å bli for kjepphøy – det kan fort slå tilbake, si. Men jeg må jo utnytte moroa så lenge det varer.

For de spesielt interesserte; trykk her for å lese om de nye gradene.

Nå er det natta – det er lange dager for tiden, men jeg koser meg så fælt at jeg glemmer å bli sliten – inntil jeg legger meg ned og lufta går helt ut. Sånn som nå. Så vi skrives mer i morgen!