Ut i verden

I dag fikk jeg plutselig et varsel på Whatsapp, og jeg visste ikke at jeg hadde appen engang, jeg, om en ny melding, og jeg rynket pannen og åpnet telefonen og det var fra Couchsurfing-hosten min i Italia, spurte om jeg fortsatt kom, og YES, yes, yes, yes. Jeg kommer. Og så fikk jeg adressen hans og nå er jeg snart der ute alene i verden på vei til en fremmeds sofa igjen. Herregud, som jeg gleder meg. Så mye at jeg har begynt å pakke allerede – et par dager før avreise, og DET? Ligner ikke meg.

Jeg kjenner jeg blir sint når jeg får en ny mail, ikke på jobbmailen for jeg er fortsatt på jobb disse tre sorte dagene før vi bikker rødt, ikke noe problem, men på bloggmailen, for den blir liksom en ekstra stressfaktor oppi alt annet jeg må rekke å gjøre før jeg drar, og jeg har fått en leopardflekk på ryggen, og kjenner i hvert fiber i kroppen at NÅ. Nå skal det bli godt å stikke av noen dager og være helt for meg selv et par tusen kilometer vekk fra alt og alle. Bare gå rundt på fortauet i en by i Italia, se ut på det liguriske hav, fotografere, skrive, spise italiensk, ta en øl, bli kjent med det snille mennesket som åpner hjemmet sitt for meg og… puste.

Jeg trenger bare å puste igjen.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *