Det kunne vært verre

Jeg sank ned i sofaen, og kjente hjertet synke dypere. To sekunder før hadde hodet mitt vært langt inni CSI-episoden på VOX, med bomber, død og hvem faen står bak, og hva som utløste den plutselige tyngdekraften bak ribbeina mine vet jeg ikke, men nå satt jeg nå der, nedsunket i sofaen med et synkende hjerte og et tomt blikk på TV-skjermen, uten å lenger se på TV.

Det tilhører den nye virkeligheten min, den jeg enda ikke har vent meg helt til, det å bli røsket ut av her og nå og slengt inn i hjerterommet jeg har låst meg selv utenfra. Plutselige behov for å høre stemmen hans, et intenst savn og en lengsel etter det som var. «Det kunne vært verre» var alltid en slags trøst, men hva er trøsten når det ikke lenger kan bli så mye verre?

Jeg klamrer meg til tryggheten jeg bare kan finne hos han, et hjerte som fortsatt banker, og stumme smil som kan lyse opp hele eksistensen min i flere dager etterpå.

Og det kunne vel strengt tatt vært verre. Det kunne alltid vært verre.

14 kommentarer

    1. supermarie

      <3

    1. supermarie

      <3

  1. ❤️

    1. supermarie

      <3

  2. <3

    1. supermarie

      <3

  3. Solfrid

    <3
    Ein kjenner dette i kroppen.

    1. supermarie

      <3

  4. ❤️

    1. supermarie

      <3

  5. Du skriver så utrolig sterkt!

    1. supermarie

      Tusen takk! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *