22. juli-filmen

-Det er ganske sjukt, egentlig, her går vi og kjøper oss popcorn og skal liksom «kose oss» med film, sa hun.

Jeg stoppet opp et øyeblikk. Ja. Ja, det er ganske sjukt. Ikke bare ganske, det er helt (unnskyld språket) føkkings jævlig.

Jeg gikk inn i den mørke salen med en vond følelse i hele meg. Jeg gruet meg. Skikkelig. Men jeg har slukt alt av bøker, dokumentarer, podcaster, jeg fulgte rettsaken minutt for minutt mens jeg satt på jobb i sin tid. Jeg har dykket ned i elendigheten, på alle tilgjengelige måter. Jeg følte at jeg måtte se denne filmen også. For jeg manglet ett perspektiv; et slags innblikk i hvordan det faktisk var der ute. Der ute på øya, hvor de var fanget i 72 minutter – alene med en massemorder.

Og fy fader, så vondt det gjorde.

Når rulleteksten kom kjempet jeg en iherdig kamp med meg selv, for ikke å skrike, hylgrine, hikste og bryte helt sammen. Jeg har fortsatt noe i meg som vil ut, men som jeg ikke vet hvordan jeg skal kanalisere. Og jeg kjente ingen som var der. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan de etterlatte har det, de berørte, de pårørende.

Filmen om 22. juli er viktig. Herregud, så viktig den er. Fullstendig grusom, men så forbanna viktig.

Jeg satt der i salen og gråt nærmest konstant, og jeg så min egen hånd strekke seg etter popcorn, jeg så kinosetene med de andre hodene foran meg, foran skjermen hvor tragedien ble rekonstruert. Og ble oppriktig opprørt. Sint. Jeg følte meg så forferdelig av å sitte der, trygt i en kinosal og spise popcorn mens jeg så på en film om den verste hendelsen siden andre verdenskrig. Jeg følte jeg tok del i noe jeg ikke burde, noe jeg aldri kan forstå hvordan egentlig var, og jeg klarer ikke beskrive den følelsen jeg satt med; så fullstendig feil, men samtidig så riktig fordi historien MÅ fortelles. Og det var – fra mitt lille uvitende ståsted – en verdig måte å gjøre det på. Han fikk ingen oppmerksomhet. Det var stemmene til ofrene som skrek gjennom skjermen. Deres frykt, frustrasjon, fortvilelse, og det gikk helt inn til beinet på meg. Akkurat en slik film skal gjøre – for vi må. aldri. glemme.

Erik Poppe gjorde en god jobb – og husk å ta det fra en utenforstående som ikke var der og som derfor egentlig ikke vet hva hun snakker om. Vær gjerne uenig med meg, men jeg syns han gjorde det. Han fokuserte utelukkende på ofrene og deres historier og opplevelser. Jeg er mer spent på den amerikanske versjonen som lages og om de klarer å gjenfortelle historien på en måte som ikke pirker respektløst ned i en nasjons sår som enda gror. Og på om de får det til uten at gjerningsmannen får skinne som en helt blant de som er enig med han. For de er det dessverre mange av – og de blir stadig flere.

Den tanken alene gjorde at tårene ikke stoppet – selv om filmen var slutt.

9 kommentarer

  1. Åh fy faen. Jeg har lyst til å se den. En gang. Jeg har noen av de ekte historiene surrende i hodet enda. Og det er sjukt hvor ofte jeg tenker på den dagen. På alt som skjedde med dem, og hvor mye jeg tror den dagen påvirka meg. Jeg var ikke der, men kjente folk. Mista folk. Og det er vel først nå jeg ser hvor mye jeg sleit i årene etterpå. Jeg tror det går bra nå, men note to self: ikke si nei til psykologhjelp etter et traume, og så flytt til byen hvor terroren skjedde noen uker etterpå.

    1. supermarie

      <3 <3 <3 !

  2. Ingrid // Halvfull

    Såg filmen to dagar etter den kom ut, tenkte at eg ikkje kom til å bli sterkt påverka. Men eg var som deg, kjente ingen som var der. Men eg visste om folk via twitter, hadde liksom twitra med dei. Men, eg har óg lest alt, høyrt alt, fulgt med på alt, rettssaken spesielt. Manifestet og. Men dette var ein vinkel eg har sårt sakna, og som eg har hatt behov for å sjå historien frå. Eg kjente sånn på frykten, eg følte at eg var der. Det var så utruleg vondt å sjå den. Grein ikkje under filmen, grein ikkje etterpå. Gjorde ikkje det etter 22/7 heller. Men mareritt hadde eg, så ufatteleg mange óg. Vakna opp stressa og sjukt trist. Men er veldig glad for at eg såg den.

    1. supermarie

      Ja, enig. Jeg trengte denne vinkelen. Denne filmen er så viktig – uansett hvor vond den er <3

  3. Som du sier er det en utrolig viktig film. Vi må aldri glemme. Husker hvor uvirkelig dagene etter 22/7 var.

    Tar man en titt i kommentarfeltene nå kjenner jeg meg ikke trygg på at det ikke skjer igjen 🙁 Det er mange skumle folk der ute. Kjente også en uggen følelse av å se Rustad på #dax18 i går. Selv om Trædal var usaklig i debatten, så skjønner jeg utrolig godt at han ikke klarte å styre seg foran slike folk.

    Tror vi har godt av å snakke mer om 22/7 – ikke mindre!

    1. supermarie

      Ja, det er skremmende å lese kommentarfelt for tiden 🙁 Men jeg er glad debatten tas ute i det åpne, det er lukkede grupper og ekkokammere som skremmer meg mest! Ja, herlighet. Det var befriende å høre han bite fra seg – selvom det ble litt voldsomt. Enig med deg! <3

  4. Camilla Albertine

    Jeg vil se den. Men jeg kan ikke gå på kino og se den. Føler at det blir helt feil for meg. Og jeg vet at jeg kommet til å gråte. Mye!

  5. Elisabeth

    Jeg vil se den, men jeg tror aldri jeg kommer til å orke å se den på kino. Jeg kjenner alt for mange som var der, og kun tilfeldigheter gjorde at jeg ikke var der selv.

    1. supermarie

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *