Jeg krøllet meg sammen i stolen og pakket pleddet rundt meg på nytt, mens jeg klamret meg til kaffekoppen i kulda og så på han med stjålne blikk hver gang han så en annen vei.
Så så han på meg.
Jeg smilte.
–Ja, det er jo ikke akkurat gratis å reise heller.
–Nei, det koster, herregud.
Jeg tok en slurk av kaffen og skapte med det en naturlig kunstpause.
Akkurat der, akkurat da, var jeg bare Marie. Bare Marie som elsker å reise, men syns det er dyrt. Ingen reiseblogger med sponsede flyturer, ingen KLM-ambassadør, ingen instagrammer med verdensrekord i bruken av #travelgram, ingenting. Bare Marie.
–Foreldra dine bor fortsatt i Fredrikstad eller?
–Ja.
Jeg så bort.
–Ja, det gjør de.
Bare Marie. Med foreldre som fortsatt bor i hjembyen. Ingen ventesorg, ingen tunge tankespinn, ingen konstant alarmberedskap. Bare Marie, som kanskje svarte unaturlig kort på et spørsmål om foreldrene sine, men alt til sin tid. Akkurat der, akkurat da, ville jeg bare være Marie, med en mamma og en pappa som fortsatt bor i Fredrikstad.
Bare Marie, som kan fortelle deg om livet sitt uten at du har lest alt på forhånd. Som kan si deg hvordan dagen har vært, uten at du har fulgt den minutt for minutt via snap. Bare Marie som elsker å reise, men syns det er dyrt, og har to foreldre som fortsatt bor i Fredrikstad.
Jeg trenger å være henne litt til.
Kjenner meg igjen i det du skriver. ❤️
<3
<3
<3
<3
<3
<3
<3
Ååhh jeg kjenner meg også igjen.. Føler meg så utrolig sårbar i sånne situasjoner. Du er så flink med ord!
<3 tusen takk!