Det kan hende at jeg slo han i hodet med en trehammer en gang. Og gjorde diverse andre ting bare ei lillesøster er ondskapsfull nok til å gjøre. Allikevel var han kul og lot meg henge med han og kameratene sine gjennom hele oppveksten. Han ER kul, fortsatt.

Da jeg var fjorten, og han var atten og hadde sin første alene-hjemme-fest, satt jeg i andre etasje, på datamaskina, langt inne i Fruktsalat-forumet, MSN Groups-hjemmesider og horseland.com, og han kom tuslende inn med et lite beskjedent melkeglass med en skvett øl i, og spurte forsiktig om jeg ville smake. Jeg så på han med store øyne, så på glasset med øl oppi, og på han igjen, og lo en liten latter før jeg sa nei.

Jeg satt og smilte skikkelig lenge etterpå, vet du det? Og jeg smiler fremdeles.

Grunnen til at det lille minuttet i andre etasje i 2004, det lille minuttet hvor storebror og lillesøster så på hverandre over et melkeglass med en skvett øl i, fremdeles sitter i hos meg er at det oppsummerer han som person. Som bror. Vi snakker kanskje ikke like ofte sammen som jeg av og til kunne ønske at vi gjorde, men han titter innom livet mitt i ny og ne og er verdens roligste, tryggeste og mest beskyttende storebror allikevel – jeg mener; hvem hadde vel IKKE skjenka lillesøstra si dritings i en sånn situasjon? Men neida. Han bare lo han óg, før han tok med seg glasset og gikk ned igjen til festen sin, og lot meg fortsette med mitt. Etter mange år med klassisk søskenkjærlighet; krangling, slåssing og hammer i hodet, var det øyeblikket i andre etasje på et vis forsonende. Enden på en æra – og starten på en ny. Vi var i ferd med å bli eldre. Utvikle et stillferdig vennskap hvor ordene kanskje er få, men respekten, kjærligheten og en felles oppvekst binder oss sammen, og jo eldre vi ble jo nærmere kom vi.

En annen gang reddet han livet mitt, det føltes hvert fall sånn. Jeg var ikke gamle jenta da jeg ville være like tøff som broren min, og kastet meg utfor ei sklie i et badeland, en lang og svingete en, og det gikk altfor fort og jeg var altfor redd, og kræsjlandet til slutt i bassenget og havnet langt under vann, og svelget mengder, og mamma og pappa rakk ikke å reagere engang før storebror allerede hadde dukket under og dratt meg opp igjen, og jeg hostet og hylte og var vettskremt, og jeg har hatt et snev av vannskrekk helt siden da, men det skrekkfylte minnet er fint å ha allikevel. For han reddet meg. Og den helten han var på den tiden, på nittitallet, den er han fremdeles i mine øyne. I lillesøsters blikk.

Og så til det jeg egentlig skulle si; det er hans skyld at jeg oppdaget og forguder Eminem også. Derfor ble jeg sjeleglad da vi fikk tak i to billetter til konserten hans i sommer. Vi snakker ikke så ofte, og vi sees ganske sjeldent, men de gangene vi gjør det snakker vi – mye – og ler enda mer, og jeg lever på det lenge. For du er en bra bror, bror. Og jeg gleder meg halvt i hjel til vi skal drikke øl og gaule til den superstjerna som gikk på repeat i min barndom og din ungdomstid. Bakgrunnsmelodien til et søskenforhold jeg er evig takknemlig for å ha, selv om jeg sier det altfor sjeldent.

Så jeg sier det nå. Ilu!