Noe av det jeg liker minst med dette livet er hver gang nåtid endrer form og blir til fortid, når det som pleide å være delt opp i hverdager her og nå smelter sammen til én eneste stor diffus tåke og blir til et stadig fjernere minne om den gang da, som da jeg var i Luftforsvaret, for eksempel. Det føltes ut som om jeg rev av meg mitt eget, gode skinn da jeg tok av meg T1-uniformen, den pene blå, og la den bort for godt. Jeg elsket det livet, og jeg hater forandringer, men det er jo ikke til å unngå, det er ikke det.

Jobbsituasjon, bosituasjon, forhold og relasjoner, alt sammen er i konstant endring – oss selv inkludert, og vi kan ikke stå på stedet hvil hele livet heller. Det er seks år siden jeg la bort den blå uniformen, og mye har forandret seg, både i det ytre og det indre, og de menneskene jeg var omringet av i 2012, de som fylte dagene mine i Luftforsvaret og gjorde det året til det eventyret det ble, har forsvunnet over alle hauger, og det er helt naturlig og veldig merkelig på samme tid. At livet bare durer videre og noen av passasjerene dine hopper av på veien, at ansikter og personligheter jeg forholdt meg til daglig i nesten tre år plutselig har blitt til fjerne og fremmede, men ingen av dem ble jo slettet fra jordens overflate – de lever livene sine videre på hver sin kant, inkludert meg selv. Helt til veiene våre plutselig krysses igjen – og en flodbølge av følelser og minner vender tilbake, og fortid møter nåtid.

Sånn som på mandag. Jeg ble gladere enn jeg tørr å si høyt da jeg ble invitert til reunion, av mennesker jeg traff i uniform, og det var så rart og godt å se dem igjen. Etter seks år. Samme ansiktene, samme menneskene, i en helt annen tid – men med de samme, gamle minnene som binder oss sammen. Og jeg elsker at jeg fikk muligheten til å lage nye minner, og jeg vil lage enda fler, så nå har jeg akkurat kjøpt visum og bestilt min neste reise for å besøke dem i sommer! Herregud, jeg gleder meg. Det er noe av det jeg liker best med livet; menneskene vi traff i et annet liv i fortiden må ikke nødvendigvis bli sittende fast der. Noen av dem er verdt å ta med videre.

Takk for at dere plukket meg opp igjen!