Søvnparalyse

Jeg åpner øynene og ser det samme jeg så da jeg sist lukket dem for natten; taket og omrisset av køyesenga på andre siden av rommet. Det er mørkt i rommet, og det er fremdeles natt, jeg tror i hvert fall det, for alarmen har ikke ringt enda. Jeg kan sove litt til, tenker jeg fornøyd og synker ned i puta.

Så stivner jeg til, og hjertet stopper. Hva faen er det som skjer?

Jeg hører en hvesende lyd fra høyre, som blir stadig mer intens og inntrengende, som om noe eller noen kommer nærmere, og pulsen min stiger og hjertet går fra holdt, via trav til full galopp, og jeg blir vettskremt. Jeg er livredd.

søvnparalyse

Jeg åpner munnen for å skrike, men det kommer ingen lyd, og hvesingen skingrer i ørene mine, den er som tatt ut fra en skrekkfilm – like før et offer blir besatt av en demon eller slukt hel av det onde. Og jeg prøver så hardt å skrike, men det er lydløst, og jeg prøver å rive meg løs fra sengen, men jeg sitter fast. Kroppen lystrer ikke, den rikker seg ikke en millimeter. Jeg er som lenket fast til sengen, jeg kjenner noe tungt mot brystet og jeg gjør alt i min makt for å skrike, men det GÅR faen ikke. Kroppen min reagerer ikke på noe, jeg er lammet og livredd og får ikke frem en eneste lyd, enda munnen er på vidt gap og øynene sperret opp i panikk, og trykket mot brystet slipper ikke tak.

Før det plutselig gjør det, og jeg hiver meg frem og gisper etter luft. Hva FAEN var det der? Jeg ser meg rundt i rommet. Hvesingen er borte og køyesenga står der, og alt er helt stille, som om ingenting har skjedd. Som om det jeg akkurat opplevde aldri fant sted.

Dette er beskrivelsen av første gang jeg opplevde søvnparalyse, i 2011 på Perminalen, soldathotellet jeg bodde på mens jeg var lærling i Forsvaret. Jeg har aldri trodd på det som foregår i skrekkfilmer, men der og da var jeg sikker på at jeg var i ferd med å bli besatt av en demon, i samme stil som «The Exorcism of Emily Rose». Det er det jævligste jeg har vært med på. Jeg hadde aldri hørt om søvnparalyse, og fant ikke ut at det var det det var før jeg beskrev opplevelsen til en medsoldat, og fremfor å tro at det hadde klikka fullstendig for meg, fortalte han meg om fenomenet.

Søvnparalyse, også kalt hypnagogia og søvnlammelse, er en tilstand med midlertidig, total eller delvis lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn. Anfallet kan også medføre syns- og hørselshallusinasjoner, samt fornemmelser og overbevisninger om at noe ukjent er til stede i rommet (kilde: wiki)

Jeg opplevde det et par ganger til det året, men ikke like intenst som første gang. Natt til i dag, sju år senere? Skjedde det igjen. Denne gangen med synshallusinasjoner. Jeg lå altså i min egen, trygge seng på soverommet og «opplevde» helt grusomme ting, uten at jeg klarte å flykte, uten at jeg klarte å skrike. Og fy faen i helvete (unnskyld, mamma), så ekkelt det er. Litt mindre ekkelt nå som jeg vet hva det er, men fortsatt en helt absurd opplevelse. Og når du er midt oppi det går det ikke an å tenke «lol, søvnparalyse» heller, hjernen kjører åpenbart sitt eget show med alt det måtte innebære av demoner og det som verre er.

Så nå sitter jeg her, da, og gruer meg nesten til å legge meg, mens jeg forer hjernen med klassisk musikk og rolige tanker. Sist nattesøvnen ble avbrutt av demoner var jeg nemlig også inne i en stressende periode.

Jeg hører deg, kroppen. Jeg skal roe ned et par hakk til.

Har du noen gang opplevd søvnparalyse?

15 kommentarer

  1. Borghild

    Har opplevd det to gongar dei siste to vekene, og FY SØREN så ekkelt det er. Det er jo totalt skrekkfilm. Første gongen fekk eg ikkje sove resten av natta fordi kroppen berre «NOPE NOPE NOPE»
    Håpar du klarar å roe ned så du slepp å oppleve det fleire gongar! Sjølv vurderer eg å begynne med både meditasjon og panfløyter hvis det er sånn at det er stress som utløyser det..

    1. supermarie

      Åh, så ofte – det er så grusomt! Føler med deg! Jeg vet ikke om stress kan være utløsende, jeg bare gjetter det for min egen del – fordi periodene hvor det skjer har vært like hektiske. Men kan jo hende det faktisk er det – uansett er det alltid en god ide å stresse ned <3 Håper det gir seg for deg!

  2. Jeg har opplevd det så masse. Har funnet ut at det skjer når jeg ligger på høyresiden og «hallusinasjonen» min, en stor skummel mann, kan stå ved siden av sengen. Gleden var med andre ord stor da nyleiligheten har et lite rom som er 165 bredt. Senga på 160 har nå vegg på tre kanter så jeg slipper at han kan stå ved siden av meg.

    1. supermarie

      Denne kommentaren fikk jeg frysninger av – noe så ekkelt! Godt å høre at han forsvant med nytt soverom <3

  3. Ikke paralyse nødvendigvis, men jeg kan hallusinere. Så jeg drømmer ting inn i virkeligheten uten å forstå at det er en drøm. Alt fra at at jeg hører en veps som ikke er der/ ser en edderkopp som ikke er der, at befalet kommer og gir en ordre som jeg ikke får med meg/ at de andre ligger i sengene sine og trener på å skyte eller at det er fest på rommet mitt mens jeg prøver å sove.
    Ofte stress relatert, og det holder meg halv våken/ i søvne lenge, fordi jeg ikke klarer å vokne nok til å skjønne at jeg drømmer.

  4. Jeg har også opplevd det en del ganger, med meg veksler det mellom at jeg ser edderkopper i hele senga (er ikke spesielt redd for dem en gang??) og at jeg ser folk i rommet/i senga ved siden av meg. Skjer heldigvis ikke ofte, men som du sier så skjer det nok når jeg er ekstra stresset.

  5. Ja, en gang når jeg studerte utenlands. Nytt rom, nytt land, nye mennesker. Jeg husker jeg så en rød spiral (høres ikke så skummelt ut, men shit hvor skummelt det var) og jeg hylte og hylte, men til ingen nytte. Det var helt grusomt! Jeg har heldigvis bare hatt det den ene gangen, og fant ut flere år senere at det nettopp kunne være søvnparalyse. Håper du slipper unna flere runder med det!

  6. Opplevd det mange ganger! Det er dritskremmende. Får også sånne driiiiithøye lyder som gjør sjukt vondt fysisk. Ææææh.

    1. supermarie

      Jaa, helt sjukt! Merkelig fenomen, ass.

  7. Huff, det høres skikkelig fælt ut. Jeg har aldri opplevd søvnparalyse (bank i bordet), og er glad for det. Bra du forteller om det, på samme måte som psoriasisen/leoparden: Det skaper bevissthet og øker kjennskapen til dette blant folk, som er kjempebra 🙂

    1. supermarie

      Håper du slipper unna! <3 Ja, håper det kan bidra til at et menneske der ute kanskje blir LITT mindre skremt hvis han eller hun skulle oppleve det. Selv ante jeg jo ingen verdens ting. Takk for fin kommentar! <3

  8. Ja, et par ganger i året ca, når jeg er ekstra sliten mentalt og fysisk. Det er ikke godt å være SÅ REDD!

    1. supermarie

      Uff nei, utrolig ekkelt!

  9. Så ekkelt!
    Usikker på om det er søvnparalyse, men jeg opplever (ganske ofte) at jeg er «våken» men kan ikke bevege meg alltid, kan aldri lage lyd og jeg ser skurrete/ikke klart. Og da er det jo alltids noe som skjer da, som man tror skjer på ekte.
    Sist sov jeg på sofaen og hadde panikk fordi jeg visste at alarmen ikke var på, og på en eller annen måte visste jeg at noen holdt på å bryte seg inn. Men jeg klarte ikke å bevege meg, rope eller se ordentlig. Slitsomt!
    Våknet og alt var heldigvis i orden 🙂
    Mange fanger klarer jeg faktisk å tenke at det ikke er ekte, men det er fortsatt ekkelt når det holder på og får fortsatt ikke til å våkne..

    Krysser fingrene for at du slipper å oppleve det igjen!

  10. Dette er virkelig uhyggelige saker ;( skrev et innlegg selv om mine erfaringer med hypnagogisk hallusinasjon for noen måneder siden.

    Legger ved link: http://svartrev.blogg.no/1505482498_hypnagogic_hallucinations.html

    Helt klart et tegn på at man må ta det litt mer chill

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *