Bare ikke enda

Desember, januar, februar, mars, og plutselig har fire måneder gått uten at jeg har enset det. Èn dag av gangen. Den ene mørkere enn den andre, og av og til litt lysere. Kalenderen er full, men alle avtaler er gjort med et usagt forbehold.

Alltid i beredskap, aldri avslappet.

Å skulle prøve å tilpasse seg livet og døden på en og samme tid er et vanskelig prosjekt. Enda de henger sammen som to dråper vann, to sider av samme sak. På en søndag planlegger jeg begravelse i mitt stille sinn, på tirsdag synger jeg til Rihanna og danser mens jeg henger opp tøy.

Jeg kan jo ikke avlyse livet heller. For vi skal alle sammen dø en dag og ingen vet når.

Bare ikke enda.

Ikke enda.

innlegget ble skrevet i ventesorg, og publisert mens jeg enda venter

20 kommentarer

  1. Åh, fine Marie <3 Jeg føler så inderlig med deg. Jeg har selv levd så altfor lenge i ventesorg. Det er det absolutt tøffeste og vanskeligste jeg har opplevd hittil i mitt liv. Ventesorg fikk den faktiske "bare-sorgen" i ettertid til å bli en… lettelse, er det lov å si? Tror nok du skjønner.

    Tusen klemmer fra her

    1. supermarie

      <3 !!! stor klem tilbake

    1. supermarie

      <3

  2. Åh, Marie <3 Får så ufattelig vondt i hjertet på dine vegne, jeg unner ikke engang min verste fiende å måtte se på at en man står nær sakte, men sikkert svinner hen rett foran øynene på en. Jeg mistet pappaen min i november etter en lang kamp mot kreften. Samtidig gikk det så altfor fort på slutten. Det er rart hvordan man kan ha massevis av tid til å forberede seg, men likevel aldri bli klar for det siste kapitlet. Husk at din kjære lever videre i deg, gjennom alle minnene dere har sammen. Stor klem fra ei som har fulgt deg siden dine grønne dager, men aldri vært noe flink til å kommentere.

    1. supermarie

      Tusen takk for gode ord – så trist å høre om faren din! Ja, det er umulig å forberede seg – enda så bevisst man er på hva som venter et sted der fremme. Det er sant – og det er heldigvis de minnene jeg kommer til å huske, ikke sykdommen i seg selv. Stor klem!

    1. supermarie

      <3

  3. <3

    1. supermarie

      <3

  4. Klemmer og tanker <3

    1. supermarie

      takk, fine deg! <3

  5. Klemme på til deg❤

    1. supermarie

      <3

    1. supermarie

      <3

  6. Føler med deg Marie, faren min døde akkurat av kreft og selv om han ikke var syk så lenge så var ventesorgen så utrolig vond og slitsom. Det er først i ettertid at det har gått opp for meg hvor mye det gikk inn på meg og min ro og livsglede. Det er faktisk litt som en annen nevnte over her at den faktiske sorgen etter han døde viste seg å være lettere å bære enn ventesorgen. Tenker på deg og sender deg gode tanker 🙂

  7. Frkfryd

    Mistet min mor i sommer etter flere år med ventesorg. Følte til tider at jeg ikke pustet det siste året, følte ingen glede over å glede meg til ting fordi jeg visste ikke om det var noe jeg faktisk kunne gjennomføre. Men likevel så er jeg takknemlig for de gode dagene jeg fikk med min mor, med åpen og ærlige samtaler om det tøffeste, og jeg ville ikke vært det foruten. For hun var min bauta gjennom hele oppveksten, alltid så Sterk og trygg, og endelig lot hun meg få lov til å gi litt tilbake. Og jeg fikk kjenne på at jeg er sterkere enn jeg trodde. Og vi kunne tulle og le til det siste. Så ja lettelse når jeg bare kunne være og glede meg til ting igjen. Selv om jeg ofte tenker på ting jeg så gjerne skulle delt med henne, men der er det ikke summetone lenger. Så mine beste tanker til deg som står midt i det, du er sterkere enn du tror og vær glad for at du kan bety mye for de som er deg nærmest♥️Klem

  8. Camilla

    <3

    1. supermarie

      <3

Legg igjen en kommentar til Silje Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *