Nyttårsmiddagen er sponset av Davos Klosters

Den første dagen i Davos var vi som nevnt innom turistkontoret i byen, og spurte samtidig om tips til hvor vi kunne feire nyttår, om det var noe spesielt arrangement eller sted vi burde være. På vårt eget hotell var det en nyttårsfest til den nette summen av fire tusen kroner (!), fullstendig galskap, sa vi til Petra, og hun lo og sa at alt og alle i hele byen har skyhøye priser den dagen. Alle restauranter bytter nemlig ut de faste menyene sine med en spesiell meny som heter «silvester menu».

Silvester er i følge Internett en tysk tradisjon, og tilsvarer nyttårsaften – bare at de hedrer en pave med navn Silvester I i tillegg. Han var pave fra 314-335, stort mer vites ikke om mannen, allikevel spinner en del legender rundt navnet hans, for eksempel om at han ble mirakuløst kurert for spedalskhet. Begravelsen for denne St. Silvester fant sted 31. desember i år 335, og da den gregorianske kalenderen ble reformert i 1582 havnet årets siste dag på 31. desember – samme dag som hans begravelse. Derav nyttårsaften og Silvester-meny, altså (kilde: young-germane.de).

Petra foreslo at vi heller bestilte bord for å spise middag litt tidligere på ettermiddagen den 31., og at vi mot kvelden kunne dra opp på en hytte på fjellet og ta festen og nyte fyrverkeriet derfra. Hun skrev ned noen middagstips til oss, og vi takket og sa farvel og var ikke så mye klokere.

Senere den kvelden sendte hun meg plutselig en mail om at hun hadde klart å fikse bord til oss – de to siste plassene (HVOR FLAKS) – på Rinerhorn Silvester party! Med andre ord: det ble ingen middag nede i byen, vi fikk hele servert på en fjelltopp, 2528 meter over havet.

Vi måtte ta gondol opp, og hun anbefalte oss å leie kjelker – sånn at vi kunne ake ned igjen etter festen. Jeg ble fylt av skrekkblandet fryd med det samme, jeg er verdens største PINGEL når det kommer til sånne ting, men dette er det minste jeg kan gjøre, tenkte jeg, der jeg vandret rundt i alpene uten ski på beina. Så før vi tok gondolen opp leide vi to kjelker – det kosta rundt en norsk hundrelapp per person. Og så dro vi opp til dette:

(I repeat: Sponset middag) Silvester-menyen bestod av en tallerken med små, ulike forretter (noe laks, noe tartar, avokado, diverse smått og godt), etterfulgt av buffé med valgfritt kjøtt (okse, svin, kylling), risotto, bakt potet og grønnsaker, og vi fikk deilig dessert og delte en flaske prosecco til det hele.

Musikken i lokalet var helt sprø. Et sveitsisk danseband som spilte alle mulige slags rare sanger, på et tidspunkt spilte de sangen til «Tre nøtter til Askepott» og vi lo så vi grein fordi det var så merkelig alt sammen. Der satt vi, de eneste turistene, omringet av småbarnsfamilier og pensjonister og bare et par bord med noen på vår egen alder. Og den rare, rare musikken. Alt tilsammen var så koselig og så sprøtt på samme tid, haha.

Etter middagen bestemte vi oss for å hoppe over til nabohytta; en bar. Da vi passerte scenen med dansebandet på vei ut ble vi bare stående og måpe; to rader med voksne og eldre mennesker hadde satt seg ned på gulvet, som om de lekte at de kjørte tog, og de danset. Sittende. De veltet synkront fra side til side, fremover og bakover og hylte samstemt i kor med svar på et eller annet vokalisten sang ut til dem, og de veivet med armene og kastet seg hit og dit og jeg ble så fascinert. HVA i all verden? Hahaha! Noen av dere så det sikkert på Snapchat. Vi stod der og stirret vantro på dem til det hele plutselig var over, og så lo vi hele veien over til baren, delte et par glass til med prosecco og SÅ…. Var det midnatt:

FOR en følelse. Der stod vi, midt oppå en fjelltopp i de sveitsiske alpene, og fyrverkeriet eksploderte rundt oss – både fra vår egen fest, og fra fester i hele dalen. Vi så NED på fyrverkeri. Majestetiske fjell overalt, og stjerneklar himmel. Det var akkurat like magisk som det høres ut som…. Herregud, jeg er så forbanna heldig, jeg vet det. For en opplevelse!

Men kvelden stoppet liksom ikke der. Vi skulle jo NED fra fjellet også, på to kjelker med metallskinner under. Petra hadde advart oss om at bakken var ganske rå, og at det ofte skjedde stygge ulykker der, så det var to hjerter som slo ganske raskt da vi dro kjelkene våre mot kanten og stirret ned i det evige mørket. Ingen av oss hadde tenkt tanken på leie hjelm da vi leide kjelkene – og i ettertid fatter og begriper jeg ikke hvorfor det ikke er påbudt der oppe. Å ake tusen høydemeter ned etter en nyttårsfest i full fart er jo rene oppskriften på å slå seg halvt ihjel. Men den fulgte ikke vi, da.

Vi satt oss ned på hver vår kjelke, fulle av spenning og dødsangst, og begynte å skli. Og skled. Raskere og raskere for hver meter. Og herreGUD, så gøy det var. Vi hadde, uten å overdrive, latterkrampe fra topp til bunn, og bremset som gale med hælene våre begge to mens vi hylte i ekstase nedover hele, hahaha. På et tidspunkt føyk et par andre forbi oss, og jeg følte jeg hadde god kontroll på egen kjelke – men de andre som kom i hundre og helvete forbi stolte jeg ikke på et sekund, så neste  gang jeg hørte noen komme bak meg hoppet jeg ut av hele sporet og lot de passere før jeg dro kjelken utpå igjen og fortsatte nedover, hele bakken for meg selv, mens magen ristet og tårene rant og jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så forbanna gøy.

Vi hylte og lo nedover i en halv time før vi nådde bunnen. Der lo vi enda litt mer, før vi leverte inn kjelkene og gikk for å ta buss tilbake til byen. Bussen var satt opp spesielt for gjestene på Rinerhorn, og billetten var inkludert i middagen. Man kunne også ta gondol ned – for de som ikke ønsket å kaste seg utfor fra 2528 m høyde midt på svarte natta, haha.

Men om du får muligheten? GJØR DET! HerreGUD, for et eventyr det var å rutsje inn i 2018 på den måten. Jeg kommer til å leve på den nyttårsfeiringen helt til vi bikker 31. desember igjen, I kid you not. ÅH!

Hvordan feiret dere nyttår?