Her om dagen så jeg hele serien «Line fikser kroppen» på NRK.no. I én av episodene (nummer 5 tror jeg) sitter Line og Faten (NRK-kollega) ansikt til ansikt, og sier det de sier til sitt eget speilbilde – til hverandre i stedet. Kommentarer av typen «ikke smil så bredt, du har stygge tenner». «Du har ok øyne, men de mørke ringene rundt? Du ser sjuk ut». «Skjul dobbelthaka di – det ser helt jævlig ut». Dette sa Faten til Line, og Line til Faten.

Det var en øvelse som fikk de til å innse hvor stygge de faktisk er mot seg selv og eget utseende, og at det må slutte. De syns det var grusomt å sitte og se et annet menneske dypt inn i øynene mens de sa disse tingene – og det er like grusomt at vi sier det til oss selv. Vi må seriøst slutte.

Som en av psykologene i samme episode sa: vi må gi oss med å kategorisere oss som enten eller. Enten stygg eller pen. Vi er ikke det. Skalaen har uendelig med nyanser, og de aller fleste av oss er et sted midt på treet. Selv er jeg usikker på om vi i det hele tatt kan bruke en sånn skala – hva som er vakkert er så innmari individuelt. Det som er blendende skjønnhet for noen, er absolutt ikke det for andre. Det viktigste er uansett hva vi tenker om oss selv – og hva vi SIER til oss selv. For hvis du fortsetter å fokusere på de tingene du er misfornøyd med? Da forsterker du bare misnøyen og alt du til slutt ser i speilet er alle «feilene» du tror du har. Ikke vær sånn mot deg selv, a. Du ville ikke vært sånn mot bestevenninna di.

Jeg har vært åpen om at jeg selv har vært over gjennomsnittet misfornøyd med hvordan jeg ser ut. I tenåra gikk jeg konstant med solbriller – uansett vær – for å dekke til ansiktet mitt. Når jeg blar gjennom gamle bilder i dag tenker jeg fort at herregud, så pen jeg var der? Hvorfor så jeg ikke det da, hvorfor tok det meg to år å innse at jeg så bra ut da jeg var 25? Nå er jeg 27 og jeg kan ikke vente til jeg blir 29 med å bli fornøyd med dagens utseende. Sånn jeg ser ut her og nå, i skrivende stund.

Så jeg spoler frem i følelsesregisteret og velger å være fornøyd i dag i stedet. Det positive synet på eget tryne kommer jo tydeligvis noen år frem i tid uansett, har jeg lært, haha. Så jeg tar det gjerne med en gang: FORNØYD med hun jeg møter i speilet hver morgen. Hun er ikke så verst.

Og neida, min kampsak er fortsatt at det er bedre å bli husket for noe du GJØR enn hvordan du så ut da du gjorde det. Utseendet skal ikke avgjøre livskvaliteten din, det er ikke så forbanna viktig hvordan du ser ut. Men det kan jeg gjenta i det uendelige, uten at det hjelper for en stakkars sjel som knapt orker å passere et speil. Så i dagens innlegg fokuserser jeg på nettopp utseendet – og hvordan vi må bli bedre på å tenke positivt om oss selv.

Når jeg ser meg i speilet i dag kan jeg ofte stoppe opp og tenke «jøss, i dag var du faenmeg pen, Marie». Noen ganger sier jeg det høyt óg, uansett hvor selvdigger dét stempler meg. Jeg er bare så FERDIG med å la det overfladiske regjere tankegangen min, og bestemme humør, dagsform og selvtillit. Så jeg peprer meg med komplimenter på dager jeg føler meg ekstra fin, sånn at jeg har noe å gå på i selvtillitslageret på dager hvor jeg føler det motsatte. Livet er seriøst for kort til å dvele over innbilte «feil» ved deg selv som i bunn og grunn bare du selv ser.

Luke 22: SNAKK PENT TIL DEG SELV!

Regler: skriv ned minst fem ting du liker med speilbildet ditt. Jeg kan begynne: øyne, panne, hals, ører, nese. Og hver gang du ser deg selv i speilet? Gi deg selv et kompliment. Fokusere på det du liker. Hver. Eneste. Dag. Og uansett hvordan du føler at du ser ut: husk at andre mennesker ser deg 20% penere enn du selv klarer (kilde: dove). Den tanken har hjulpet meg flere ganger. Vi er vår verste kritiker, og den kritikeren må dø.

LOVER DU?