Min type ekstremsport: smalltalk

«Du er så stille, du må snakke mer»

Jeg må snakke mer, det er faen meg notert. Det har blitt notert så lenge jeg har levd, faktisk, takk for den konstante påminnelsen – men jeg har det allerede på blokka mi. Jeg har hatt det på blokka mi siden jeg lærte meg å snakke. Helt siden jeg var liten har jeg fått høre at jeg er for stille, for sjenert, og at jeg må si noe, snakke, fortelle noe, har du ingenting å fortelle, da, Marie, nå er det din tur til å si noe, du er så sjenert – du må snakke mer, nå er det din tur til å snakke! Snakk, da?

JA! Ja. Nå er det min tur.

Jeg snakker. Jeg kan til og med snakke som en foss, tro det eller ei – jeg har det i meg. Møt meg på en riktig dag, så skal du høre at jeg snakker. For jeg snakker. Jeg bruker bare litt lenger tid enn andre før jeg klarer å utlevere levra mi på stående fot, jeg liker å lese folk først. Observere, bli kjent med dem, bli trygg på dem, høre på dem, og så mykner jeg opp jeg óg, skal du se. Men at du prøver å stresse det frem gjør det bare tusen ganger verre – jeg låser meg fullstendig, uten at jeg går inn for det. Jeg vil jo snakke i et kjør jeg også, om ikke annet så i hvert fall for å få deg til å holde kjeft og slutte å mase. Alt dette gnålet fra alle kanter om å SI NOE hele forbanna tiden har gjort snakking til et enda større problem for meg enn det strengt talt burde være.

Reaksjonen min har alltid vært et flakkende blikk, et smil eller en tynn latter, mens hodet mitt går på høygir. Finn noe å si, da, Marie. Finn noe å si! Hva som helst, for faen. Som om ikke maset utenfra er kvelende nok, begynner mitt eget hode å skrike også. Dere aner ikke hvor mye jeg stresser i stillheten, for selv om jeg elsker stillhet – er den åpenbart uutholdelig for andre, og jeg føler så innmari på det der jeg sitter og holder kjeft mens innsiden min leter febrilsk etter ordene som ikke er der. Jeg. Må. Snakke. Mer.

Bare èn gang i livet har jeg stått opp for meg selv, i en bil en kveld i Sør-Afrika.

«You’re so quiet, you have to talk more»
«No, listen. I don’t «have to» do anything. I talk when I feel like talking, and you think I’m quiet? Well, having you pushing me to talk only makes it worse, you can’t force this, I’m sorry. I talk when I have something to say, that’s just how I am. So just stop nagging about it.»

Han tok den. Han gjorde faktisk det. Og samtalen kunne fortsette, uten at jeg følte meg ubrukelig tom for ord der jeg satt. Jeg fortsatte å lytte til de interessante tankene hans, og snakket når jeg hadde noe å si. Vi kom godt overens, han sluttet å mase og godtok at jeg er som jeg er.

For jeg er som jeg er, jeg kan ikke være så mye annet.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å alltid måtte være den som holder samtalen i gang. Jeg forstår det. Og tro meg når jeg sier at jeg prøver, for din skyld. Jeg prøver så hardt at jeg blir sliten, og føler at jeg ikke strekker til som person, jeg føler meg som et tomt skall. Og det er en kjip følelse det òg, å ikke ha det utadvendte genet i like stor grad som «normale» folk tilsynelatende har.

Problemet mitt er at jeg føler at det jeg skal si alltid må være interessant for andre å høre på, ha en mening, bety noe eller ha en viss dybde. Og det er der jeg stopper meg selv, alltid. Jeg tenker at småting er totalt uinteressant for alle rundt meg. Småting som at jeg prøvde en ny middagsrett i går, eller tok en øl med pensjonistene. Så jeg dropper å si det, og blir bare sittende og lytte, svare på tiltale og snakker selvfølgelig der jeg føler jeg har noe å komme med, men aldri mer enn nødvendig.

Jeg jobber på spreng med meg selv i hver eneste sosiale setting (som ikke er med venner, for DER snakker jeg – tidvis som en foss), og i det siste har jeg innsett at det å småprate om hverdagslige ting? Det er ikke himla så farlig. Jeg kan sitte lenge og høre på venninner og kolleger legge ut om detaljer og fortellinger jeg får null nytte av i fremtiden (beklager altså) – og jeg elsker å høre på det de forteller. Jeg gjør det. Om bikkjer, støvsugeposer og den regninga du fikk i posten i går. Og når jeg koser meg så mye med andres tørrprat? Da tenker jeg at mine små historier fra hverdagslivet óg kan være fint å høre på. I det siste har jeg vært flink til å overdøve egne forventninger om å alltid ha ord med innhold, og lagt ut om både det ene og det andre, og jeg prøver hele tiden å bli flinkere. Både for min egen del, og for at de jeg snakker/ikke snakker med skal slippe å føle at de fører en monolog.

Jeg overdriver kanskje litt her, jeg vet ikke, men jeg får høre så ofte at jeg snakker så lite at jeg nærmest tror jeg er stum selv óg.

Så hei, stumfolk. Denne er til dere: det er visst ikke så farlig å legge ut om ubetydelige ting. Du har da aldri reagert når andre forteller helt random ting, og ingen kommer til å reagere hvis du gjør det heller. Et annet konkret tips for å få smalltalken til å flyte bedre er å gjenta det siste samtalepartneren din sier i en spørrende tone, sånn at vedkommende fortsetter å utdype. For eksempel: «Jeg prøvde en ny bukse i går, men tror ikke jeg skal ha den». «Bukse?» «Ja, en sånn turbukse på XXL….» og så kan historien om buksa nærmest fortsette i det uendelige. Det funker faktisk, jeg har prøvd.

Og hei? Dere som snakker mye, og opplever oss andre som stumme? Bare fortsett å snakke, vær så snill. Eller still spørsmål! Spørsmål er bra, da kommer svarene og ordene. Bare ikke push den der «du må snakke mer!!!», for det gjør det så utrolig mye verre for den stakkars sjelen som allerede sitter der og vrenger sin egen innside på jakt etter en liten bokstav. Ett komma. Hva som helst. Stillheten jeg skaper utad er ingenting sammenlignet med den kirkegården som regjerer på innsiden, i møte med mennesker som roper at jeg må si noe.

Ikke rop. Jeg sier noe når jeg har noe å si. Om så det er simple ting som en turbukse på XXL eller hvorvidt jeg vil begraves eller spres som aske.

Snakker du?

24 kommentarer

  1. Line talker

    Notert, akseptert. Vi schnakkes!

    1. supermarie

      Haha! lenge leve talkers <3 prekæs

  2. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Bra skrevet!

    1. supermarie

      Takk! <3

  3. Jaaaaaada, her fikk du sagt alt jeg tenker!! Kjenner meg igjen i alt du skriver her, Snakk mer du er for stille kom igjen daaa!! Så sitter man der å bare, «uhmmm ja. Heheh…» . Flyttet nylig til utlandet å jobber med maaange forskjellige nasjonaliteter der man gjerne er mer snakkesalig, har ikke telling på hvor mange ganger folk har sagt you have to talk mooore come on, Why do you never talk???? Har etter hvert begynt å si sikkelig ifra om at jeg trenger litt oppvarming, da holder de som regel kjeft

    1. supermarie

      Godt å vite at jeg ikke er alene! <3

  4. Johanne

    Jeg var veldig sjenert da jeg var yngre, typ det var skummelt å hilse på folk, og jeg følte ikke at det var meg, på en måte. Jeg ble «kurert» for sjenertheten på folkehøgskole, men fortsatte den sosiale treninga. Det tok en stund før jeg også fant ut at det er greit å bare fortelle noe tilfeldig fra hverdagen! Folk gjør det hele tiden, men det kommer jo ikke naturlig for alle – det gjorde i alle fall ikke det for meg i starten. Nå, i en alder av 24, føler jeg omsider at jeg takler de fleste sosiale settinger bra, og at jeg kan by mer på meg selv, noe som er veldig fint!

    1. supermarie

      Haha, var sånn selv! Har blitt mindre sjenert med åra, men jeg er fortsatt ikke en «snakker». Øvelse gjør mester <3 Selv om stillhet må være greit det óg!

  5. Camilla

    Jeg snakker, men tenker ofte at jeg kommer med for mye tørrprat og at det blir veldig intervjuaktig når jeg stiller spørsmål om stort og smått for å holde samtalen. Jeg har heller motsatt «problem», og prøver å huske at litt stillhet i samtalen ikke er farlig, og at jeg må la andre få tid til å svare. Jeg må også minne meg selv på at å holde samtalen er jo begges ansvar, så jeg trenger ikke føle på at jeg må prate heller. Jeg mistolker også noen ganger at manglende prat fra den andre personen er det samme som at vedkommende ikke har interesse av å prate med meg. Men folk åpner seg jo i forskjellig tempo.

    1. supermarie

      Ja, den misforståelsen der tror jeg er helt vanlig – eksen min trodde det alltid var noe galt da jeg var stille; det vil si ganske ofte. Haha! En samtale trenger både prat og stillhet – selv er jeg veldig glad i at folk stiller spørsmål, da har jeg noe konkret å snakke om!

  6. Amen! En gang sa jeg faktisk i ett jobbintervju at den egenskapen jeg mest skulle ønske at jeg hadde var evnen til smalltalk, bare fordi jeg syns det er så utrolig ubehagelig og tilsynelatende lett for alle andre.. .

    1. supermarie

      Kjenner følelsen <3

  7. Kristin

    Dette kunne nesten vært skrevet av meg! Eller, nei, jeg er ikke så flink til å skrive som deg, men tankene og følelsene er de samme! Takk. Tusen takk.

    1. supermarie

      Tusen takk! Både for gode ord og for at du forteller meg at jeg ikke er den eneste som føler det sånn <3

  8. Jeg snakker. ALTFOR MYE. Arvelig belastet på begge sider, no kidding. Så jeg øver meg på å holde kjeft og lytte mer. Det er tross alt viktig for en god samtale, det óg 🙂

    1. supermarie

      Haha <3 Ja, begge deler trengs – men selv liker jeg å "snakke" (dvs lytte) med de som snakker mye. Det fjerner litt av presset jeg selv føler!

  9. Wow, gjenkjennbart!
    Jeg trodde tidligere at jeg gradvis vokste av meg den intense sjenertheten fra barndommen,, men har innsett at å være introvert og sjenert (vet det er to forskjellige ting) er en del av personligheten min. Takk for påminnelsen om at jeg kan snakke og fortelle historier om små ting — jeg pleier også å stoppe meg selv fra å si ting som ikke er «nok» (interessant, morsomt, meningsfullt)!

    1. supermarie

      Godt å vite at vi er fler! Ja, og den personligheten syns jeg samfunnet skal bli flinkere til å godta og utnytte <3

  10. Solfrid

    Nei.
    <3

    Dette treff meg så at eg får tårer i augene. Det er vel ein del av meg eg ikkje heilt har akseptert eller kva ein skal seie. For min del er det eg sjølv som masar på meg, kan ikkje hukse at nokre har masa om at eg må prate meir. Det einaste eg kjem på er ei lita jente som spurte mora si "hvorfor snakker hun ikke?" då eg var med tante og onkel på besøk hjå slektningar av dei for mange år sidan. Men i ettertid er jo det (mest) morosamt.
    Har byrja å tenkje over alle andre som óg er stille og sakte, men sikkert byrjar å akseptere det OG jobbe med å ikkje tenkje for mykje. Det er utruleg deilig når ein ikkje tenkjer 😛
    Då eg byrja på vgs var eg plutseleg utadvendt og blei kjent med mange raskt, skjønar ikkje kva som skjedde og hugsar ikkje kvifor/korleis, haha.

    Eg blir alltid så glad når du skriv om dette, det er så godt og fint å lese at me er fleire. Det føles ikkje alltid slik! <3

    1. supermarie

      Ikke mas og ikke tenk <3 Haha. Verden trenger begge deler – både de som snakker i ett kjør, og sånne som oss – som holder litt mer kjeft. Det er ikke så himla farlig, man MÅ ikke alltid si noe. Og jeg er enig – det er godt å vite at vi er flere, jeg brukte SÅ mange år før jeg plutselig forstod at det er et helt vanlig personlighetstrekk. Og det er greit det óg! Kjærleik <3

  11. Kjenner meg noe igjen i det du skriver… er egentlig ganske flink til å snakke, men når det kommer til skole/jobb eller lignende kan/blir jeg veldig stille. samtidig som jeg er en person som liker å lytte og synes det er lettere å snakke hvis folk stille spørsmål

    1. supermarie

      Enig, spørsmål er det beste jeg vet! Det gjør livet som «stum» så mye enklere, hehe.

  12. «Du er så stille!!» er jo det verste å si til en person som er stille. Hilsen hun som også har hørt det hele livet. UGh.

    1. supermarie

      JEG VET! Herregud, som om vi ikke er klar over det selv…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *