S I N G E L SELVSTENDIG
Mitt første hele år uten å tilhøre noen på 10 år, tenk det. Ett år som singel. Enslig, men aldri ensom. Jeg trodde det skulle være vanskeligere, jeg gjorde det, trodde at det skulle ta lenger tid før jeg klarte å stable meg på egne bein – fullt og helt. Men her står jeg, altså. Ett år og tre måneder senere. Ikke lenger vaklende som et føll, men stødig som et fjell.
Les også: Teknisk hvil
Det er mye som har skjedd der ute siden jeg var seksten. Herregud, kjøttmarkedet er jo ikke til å kjenne igjen (før du blir krenka: «mannekjøtt» har vært en sjargong med glimt i øyet på bloggen siden 2009. Alt og alle er kjøtt, det er mitt ord for menneske, get over it). Det er en jungel av datingapper og venstresveiping til den store gullmedaljen scenebetennelsen, og jeg skal innrømme at jeg lot meg rive med de første månedene. Fylt av uro over å plutselig ikke ha noen, desperat jakt etter bekreftelser på at jeg enda var bra nok for noen, hvem som helst, i form av en match. Shit, han var kjekk – og så matcha vi? Jeg er faen meg Beyonce. Fulgte som regel aldri opp, det ble med den selvtillitsboosten av en match og kanskje en samtale eller to på chatten. Møtte et par her og der, men hjertet mitt har en tendens til å stå på vidt gap og jeg skjønte fort at det ikke ville overleve i den kyniske Tinder-verden, hvor gresset alltid er grønnere på neste sveip. Jeg ble drittlei av å holde de samme samtalene om igjen og om igjen. Påtatte og kleine møter, med manglende oppfølging i ettertid – både fra min og deres side. Det der er ikke noe for meg. Virkelig ikke. Skal jeg finne noen, skal jeg finne de utenfor Internett. Nei, omvendt. Noen må faktisk finne meg, for helt ærlig er jeg ikke lenger på leting.
Og det ER så deilig.
Jeg har endelig slått meg til ro i mitt eget skinn. Funnet tryggheten og lykken med å bare være meg. Jeg elsker det, alt sammen. Ingen forpliktelser. Ingen hensyn å ta. Friheten, selvstendigheten. Lykkelig på en fredagskveld alene i sofakroken. Lykkelig på en søndagsmorgen etter en kveld ute, alene ved frokostbordet. Ingen stikk av misunnelse når venninner forlover og gifter seg på alle kanter, ingen lengsel etter det de har når jeg ramler inn i stua deres som det femte hjulet på vogna. Ingenting. Jeg har alltid beundret de der selvstendige girl power-jentene som ikke trenger noen mann i livet sitt, og det tok meg ikke engang et helt år før jeg fant den jenta i meg selv. Etter ti år (!) som trengende.
For i hvert forhold jeg har vært i, hver forelskelse jeg har hatt, har det vært jeg som har vært den trengende, den underdanige og sårbare. Hodestups og oppslukt, nærmest tvunget byttet mitt til å elske meg tilbake. Elsk meg, da, freste jeg gjennom sammenbitte tenner. Fra jeg fylte seksten til jeg bikket tjueseks. Og i år havnet jeg nesten der igjen; fant en ålreit mann, følte vi hadde en søt tone mellom oss, helt til noe eller noen trykket på stopp, og jeg umiddelbart ble forvandlet til en forlatt valp som pep etter oppmerksomhet. Igjen. Og den måtte være fra han ene. Hadde MSN fortsatt vært en greie hadde jeg blokkert og unblocka fyren hvert kvarter, bare for at han skulle legge merke til at jeg «logga på» nederst i høyre hjørne, og kanskje ta kontakt. Skjønner dere?
Men i stedet for å bli værende og skrape på døra som så mange ganger før, snudde jeg meg og rømte ut av vinduet i stedet. Med selvrespekten i behold. For jeg skal ikke bli den valpen igjen. Jeg skal aldri tilbake dit. Jeg hoppet ut av vinduet og landet nedenfor som en katt; silkemykt og på beina. Selvstendig og storfornøyd i eget selskap. Og der skal jeg bli, helt til en eller annen skraper på min dør, eventuelt møter meg i den – som to likeverdige. Og hvis jeg mot formodning skulle gå på trynet for noen igjen? Da skal jeg sørge for at den døra hvert fall har en katteluke. For jeg nekter å bli den der valpen igjen.
Si meg, hva er du? Gift, singel, forhold? Skal vi uansett starte en katteklubb?
Herlig innlegg, Marie! Har selv gått ut av et over 6 år langt forhold i høst. Og selv om det var mitt valg var jeg usikker på hvordan jeg skulle.. ikke klare det, men bare hvordan hverdagen skulle bli. På all tiden alene. Men det har gått overraskende fint, dog med en god del telefonsamtaler med venninner og søstra (bor 3 timer fra de nærmeste). Har katten med meg da, så katten og jeg joiner gjerne katteklubben!
Godt å høre at du har kommet deg fint gjennom det! <3 Det blir jo et helt nytt liv å vende seg til, ja. Venninner (og katt) er gull verdt!
Jeg foretrekker hundeklubb <3
Alt er love <3
Digger innlegget og digger deg!
Jeg er hun evigsingle jenta, alltid vært alene og noe jeg lever fint med den dag i dag. Provoseres av samfunnets forventninger om mann,barn og stakittgjerde. Hvorfor kan jeg liksom ikke ha det fint alene og. Når det sies, så kommer jeg ikke til å si nei til kjærligheten hvis den dukker opp. Men det vil i så tilfelle være ren bonus, for den mannen bør være meg verdig, og jeg er verd en del 😉
Tusen takk! Ja, enig – single blir i grunn nedprioritert i sosiale lag, i politikken og generelt alltid i samfunnet. Mange lever lykkelig alene hele livet – hvorfor skal ikke DET være greit liksom? Helt enig i det siste du skriver! 8) <3
Jeg har vært singel i en del år nå og har trives med det, jeg har jo nylig tenkt at det hadde vært fint å ikke være «på egenhånd» lenger og plutselig dukket det en fyr opp. Så vi får se hvordan det blir fremover <3
Katteklubb vil jeg gjerne være med på 😀
Åh så koselig! <3
Langtidssingel, her. Tidvis fornøyd, tidvis misfornøyd – Kommer an på selvtilliten, kosesjuken og årstiden. Katteklubb blir fint!
<3 <3 <3
Jeg er så heldig at Jeg har funnet han jeg aldri har leter etter, og det er hva jeg tror jeg gjorde rett. Jeg har aldri lett etter noen, men plutselig bare skjedde det. Jeg har alltid vært en av gutta og forstått meg på dem, jeg har alltid passet inn blandt dem. Så plutselig viste det seg at en var sjelevennen min og vi ble fort mer en bare «kompiser»
Så koselig å høre! <3 En sånn en vil jeg også ha, en gang langt der fremme 😀
Ja, da er det viktig å kjenne seg tilfreds med å være singel; så at man er singel den dagen man faktiskt møter den rette.
Var i forhold i til sammen syv år. Men har nå vært singel i snart to år faktisk. Jeg skjønte fort at jeg trengte å være singel, og leitet ikke etter noen. Har heller aldri hatt tinder for eksempel. Har funnet meg selv mye mer, og vet mer nå hva jeg liker. Og ikke minst har jeg blitt mye flinkere på å ta valg. Som regel overlot jeg det til min bedre halvdel da jeg aldri visste hva jeg ville. Jeg tror at når tiden er inne, så møter jeg den rette:)
Ja, singellivet fører med seg så mye bra – blant annet dette med å finne seg sjæl og like seg sjæl! <3 det er så viktig. Så får en evt kjæreste falle på plass når tiden er inne her også!
Fint innlegg! Selv har jeg aldri hatt kjæreste, så kan ikke relatere til den delen. Har vært på tinder og litt dater, men har ikke blitt noe mer. Manglende videre kontakt fra begges sider. Men jeg syns det er interessant å høre om andres opplevelse av kjærligheten. Men jeg er redd for å bli avhengig av noen, og være sårbar. Det strider jo mot det naturlige, som er å passe på seg selv på en måte. Men så kan det jo skje fine ting om man åpner seg for folk også, ikke bare i romantiske relasjoner, men i vennskap og. Er allergisk mot katter, men kan sitte i en krok i katteklubben og klappe med en lang pinne elns:P
Ja, skjønner hva du mener. Jeg har i stor grad vært avhengig, og det er fint når det er gjensidig – når det bare er jeg som er avhengig? USUNT! Og vondt. Så bedre å være alene i de tilfellene, hehe. Det er sant <3 Pinnedyr er hjertelig velkommen i klubben de og! Haha
Sku’ru ha sett: vi har samme singelleum (ja, det er et ord jeg nettopp fant opp). Jeg har vel egentlig kommet til samme sted som deg etter å alltid hatt noe på gang med ett og annet mannebein, men nå? Nå frister det å dra på kino alene, og det å sitte på kafé med me, myself og ei bok? Himmel! Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet for at jeg jobber så mye, og jeg hater lenger ikke den jeg ser i speilet. Den eneste jeg skal imponere er meg selv, og jeg ser uforskamma bra ut til å ikke huske sist gang jeg var på trening! For ikke glemme mengden sjokolade som er fortært i det siste, hehe!
Det eneste som gnager som en stein skoen er venninner… ei venninne** som kommer med kommentarer som «vi skal få deg et ligg, vi», «hadde du vært i et forhold hadde du ikke vært så negativ», osv. Altså. Jeg må ta meg et øyeblikk for å besinne meg her… Jeg kan ikke forstå hvorfor vi ikke kan heie på hverandre samme hvor vi er i livet, istedenfor å rakke ned på andre. Hvorfor skal man på død og liv tvinges til å skrape på noens dør når sofakroken sitter der og roper etter selskap fra deg, og deg alene?
Det var dagens lille utblåsning fra frøkna som har sovet over heeeele 180-cm senga i natt (også). Alt er love!
Woho – gratulerer! (Hvis det er lov å si) Godt å høre at vi har landet på samme sted – det ER et magisk sted å være <3 Love it! Forteller det stadig til speilet jeg også, «shit, idag var’u pen, jente!», haha 😀 Åh GUD, nei. Føler med deg! Sliter heldigvis ikke med den samme steinen i skoen selv, men kjenner igjen et par kommentarer. Det GÅR faktisk an å være lykkelig alene, og det burde ikke være så vanskelig å forstå heller. Vi kan sove i stjerne – HVOR LUKSUS ER IKKE DET!?
Det er mange stein-i-skoen-venninner der ute ja.. har noen av de jeg og. De prøver sikkert å oppmuntre, men de får meg bare til å føle meg enda verre. Hør Bra Damer episoden med Cecilie Steinmann Næss – hun får sagt dette her på en vannvittig god måte☺️
Åå, hører så og si alle men den episoden der har jeg ikke hørt! Må sjekke ut 😀
Katteklubb!
Katteklubb <3
Omg! Jeg trengte virkelig et sånt innlegg..
Har hatt en altfor tung høst etter det ble slutt med eksen etter 6 år sammen. Har aldri hatt et sunt forhold til meg selv, og følte han var en slags ‘befrielse’ som holdt tankene mine borte – ihvertfall for en liten stund. Men etter hvert som tankene bygget seg opp og smått begynte å vise seg frem kunne man fort se at dette var noe han ikke kunne håndtere på noen bra måte. Noe som gjorde meg enda dårligere enn før. Så jeg «måtte» bare gjøre det slutt. For hans del. For min del. For alle andres del. Jeg prøver nå å komme meg tilbake til hverdagen- med livet og meg selv i god behold. Har vært en j**** tøff kamp så langt. Og jeg har nesten feilet. Men med små steg håper jeg å få krabbet meg på beina og tilbake til livet igjen – Alene.
Så vondt å lese <3 men høres ut som det var rett ja, og det TAR tid å lage seg en helt ny hverdag – alene. Håper du finner fotfeste snart! Stor klem
Katteklubb! Evigsingel her óg (ser me er fleire). Hatt eit forhold som varte i 5 mnd lizm. Stort sett tenkjer eg ikkje på det, og har heldigvis ikkje familie eller vener som masar og meiner mykje om det, men ei gong i blant blir eg vel eigentleg nysgjerrig på korleis det er, haha. Har prøvd tinder (som eg freaka ut av etter eit par matchar) og møteplassen (freaka ut etter eit par stevnemøter (høh)) og funne ut at det ikkje er noko for meg. Møter eg noko – hurra! Men aktiv leiting orkar eg ikkje. Byen er jo nesten det verste.
HURRA for sjølvstendigheit og katteklubb då!
Haha, enig – datingnettsteder er skremmende! Godt å høre at du slipper maset <3 Katteklubb 4life!
For et fint innlegg SUPERMARIE <3
Har selv vært i et forhold i 4,5 år nå og trives veldig godt i det. Jeg har det oppriktig bra. Når det er sagt, så har jeg erfart (både selv og gjennom venner) at det å trives sammen i et forhold ikke er en selvfølge. Syntes derfor at det er så fint når du skriver at du trives med deg SELV! For er det én ting som er sikkert, så er det at man skal leve med seg selv for resten av sitt liv.
Tusen takk, Samira! <3 Så glad for å høre at du er i et godt forhold! Men ja, det viktigste forholdet er jo det man har med seg selv. Tror veldig mange har godt av å starte DER, fremfor å jage inn i et forhold med noen andre.
Åh, for et flott innlegg! 😀 Som vi snakka om på julebordet, oppbygging av selvkjærligheten og fjerne det avhengighetsskapende behovet for ytre bekreftelse. Heia selvstendighet og følelsen av å nyte singellivet alene 🙂 Godt å høre at du har det så bra med deg selv! 😀 <3
Tusen takk, Vibeke <3 Ja, det eeer så viktig. Heia det og heia deg! <3
Har vært singel i 2 og et halvt år nå og virkelig hatt den beste tiden i mitt liv, lært mye om meg selv og blitt trygg på den jeg er. Har hatt null interesse av gutter og dating i flere år også plutselig møtte jeg på han i sommer, vi har datet rolig og kontrollert siden og står nå med en fot i forholdet, skummelt! Men veldig veldig fint
Ooog hvis det ikke funker VET jeg jo at jeg har det så fint alene, så da blir det ikke skraping på døren som du skriver
Så godt å høre at du også nøt eget selskap! <3 Da er det mye sunnere å møte en fyr, ja, når du klarer å ha det bra med deg selv først 🙂 Ønsker dere alt godt!
Jeg kjenner meg så igjen i dette innlegget! Er desverre fortsatt på valpe-stadiet…. det gjør så vondt å føle at man har så mye å gi, men ingen som vil ta imot det! Gleder meg tik å bytte ut den slitsomme valpen med selvstendig, voksen katt!
Kjenner følelsen! <3 En vakker dag finner du kattedyret i deg også – helt sikker!
Hei, du lurte på hva du skulle kjøpe til pappan din; etter en tur til Mongolia ble jeg helt kashmir frelst (så mykt og deilig, og der var det ikke sååå dyrt heller), så hva med feks et par sokker i kashmir?? Alle i min familie får kashmir til jul og jeg regner med at det er flere som blir frelst 🙂
Tusen takk for godt tips! <3 Jeg fant et deilig pledd til han i går, så julegaven er i boks 🙂 Men skal huske på tipset ditt til neste gang!
Fikk verdens fineste katter, Nikon og Leica, på kjøpet da jeg flytta inn med kjæresten<3 Vi er begge selvstendig sammen og like avhengig av hverandre og begge hadde vel egentlig kommet til stedet hvor det var nydelig å være alene da vi plutselig møtte hverandre, er rart med det hvordan ting skjer når man minst aner det:)
Håper det er plass i katteklubben:)
SÅ fint å lese <3 Ja, da var nok tiden inne! Håper jeg finner en sånn en selv, en gang langt frem 😀 Velkommen i katteklubben!
Jeg er hun kijpe som egentlig er sammen med noen, men nekter å si det. Jeg kom ut av et fire år langt forhold for to år siden, og var SÅ klar for å være singel. Jeg har elska vært sekund av det, og vil helst bare forsette å være singel, for da slipper jeg å bli skuffa igjen *himler med øynene*
…men så traff jeg en fyr jeg ikke vil la gå da. Han er på utveksling i Australia og kommer hjem til jul, så jeg gleder meg masse til det, selv om det er skummelt som FY også! Jeg var å besøkte ham i september, og han kommer faktisk direkte til MEG på julaften, så jeg har tenkt å spørre om han vil være kjæresten min da, bare sånn to set it straight. Synes han fortjener såpass etter å ha venta på meg siden februar i år! Toldmodig fyr, han der! hihi.
Jeg har vært valpen, katten og nå er jeg i et veldig fint forhold igjen. Også møtte jeg han faktisk på Tinder, ble en sveip der og kaffi med en gang, så alt var nytt. Det var ikke en klein samtale eller noe, det bare klaffa fra første stund. Men som du sier, jeg trengte å være singel da jeg var det, også møtte jeg en veldig fin fyr november i fjor som bare var god.
Jeg fant faktisk samboeren min på tinder! Vi hadde nok aldri møttes hvis det ikke hadde vært for den appen (han bodde i Sverige, og jeg i Norge, var på jobb i Sverige da vi matcha). Evig takknemlig for den kvelden. Vi har vært sammen i to år, og bodd sammen i 9 mnd. Han flyttet til Norge for min skyld.
Men jeg sweipet forbi mange frosker før jeg fant han <3
Jeg er lykkelig forlovet med han jeg ser for meg å dele alle gleder og sorger med resten av livet. Jeg var tjueen år, hadde «alltid» vært singel og gledet meg til å fokusere på studier og bygge livet på egenhånd. Plutselig dukket det opp en som fikk meg til å bli mer enn bare betatt. En som er dødskjekk å se på, og enda finere på innsiden ♥︎ Nå har det vært oss i litt over tre år, og jeg blir bare mer og mer glad i han. Men, jeg er fremdeles selvstendig, egen og helt avhengig av alenetid med jevne mellomrom. Rett og slett en katt i menneskeform. Så en katteklubb er perfekt 🙂