Ut av bobla


Hei, hei, hei…. Gikk ikke det litt VEL fort her nå? Det var jo akkurat innrykk og KTS*, og nå er jeg plutselig hjemme og sivil igjen. Og har vært det i en dag allerede, jeg rakk bare ikke å blogge i går. 

Men åh, den siste uka?! Fantastisk. Bra folk, bra jobb, bra alt. Natt 1: sov på betonggulv (oppå en død fugl, så jeg morgenen etter, unnskyld gud), natt 2: kaserne (!), natt 3: rett på bakken under en presenning, natt 4: på grusen på en lekeplass. Jeg koser meg litt i overkant mye med så primitive måter å leve på; en busk er et toalett, planeten jorda er en seng og skogen er et hjem. Og ingenting annet betyr noe enn det som skjer akkurat der, akkurat da. Jeg glemmer alt annet i livet, og ikke at livet er så grusomt ellers – men det gjør godt for sjela å koble ut og fokusere fullt og helt på de sekundene som passerer – idet de gjør det. Hundre prosent tilstede. Den militære bobla er magisk sånn.

Øvelse Aurora var altså så kul. Jeg tok 1876 bilder til sammen, av innsatsstyrkesoldatene som skal rykke ut for Norge hvis noe skjer. Jeg stod og tenkte på det her mens jeg observerte gutta gjennom kameralinsa, og ble plutselig veldig emosjonell der ute i felten, haha. Det er bare så innmari mye respekt i meg at det tidvis blir overveldende. Respekt for disse sivile menneskene – det kunne vært (og er kanskje) naboen din – som frivillig trener flere ganger i året på å forsvare oss alle. Til daglig en helt vanlig kar med en hammer hånda oppe i et stillas, snekrer på et eller annet hus et sted i Norge, og så KNIPS; uniform på, en profesjonell soldat og forsvarer av vårt lille land, av demokratiet, friheten og freden. Det er til å få frysninger av. Både villigheten de har til å gå den ekstra mila, og den lagånden og samholdet som utspiller seg mellom dem under en operasjon. Det er noe eget, det er virkelig det. Og der stod jeg og fanget det hele i piksler. Det kan i grunn ikke beskrives med ord, samme hvor mye jeg prøver.

En krigshistoriker jeg hørte på sist jeg var inne sa at dagens frivillige heimevernssoldater er arven etter gutta på skauen, milorg under andre verdenskrig. Vi er kanskje ikke i krig i dag, men det er så forbanna betryggende å vite at noen allikevel velger å bruke tiden sin på å øve på det verst tenkelige, å være forberedt på det uforberedte. Respekt, stolthet og takknemlighet, fra bunnen av hjertet mitt. 

*klar til strid

6 kommentarer

  1. Fra en uniformert til en annen. Elsker måten du beskriver «de grønne» på. ❤️Etter 17 år i politiet fikk jeg tårer i øynene av beskrivelsen din. Tar meg i å tenke sånn om mine mannskaper også.

    1. supermarie

      Tusen, tusen takk! Ja, de tankene kan definitivt legges over på «de blå». Takk for fin kommentar!

  2. SB90?’ Hvem opererer de nå? Hvilke i-styrke..?

    1. supermarie

      Den tilhører det svenske Hemvärnet 🙂 Blekingegruppen het de vi øvde med.

  3. Aha! Nå øynet jeg plutselig håp om at SB90’n hadde kommet nedover til Polar Bear, for da hadde jeg nemlig søkt overføring fra Derby, hehe!Jaja, så feil kan man dessverre ta! 🙂

    Mvh tidligere operasjonassistent/matros på fartøy i Bundle, som savner stillingen sin så inni helsikes

    1. supermarie

      Det hadde vært noe! Men nei, dessverre 🙁 Ja, husker deg – jeg jobba vel under en øvelse hvor du ble intervjuet av kollegaen min! Virket helt fantastisk!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *