Frykten for å aldri se han igjen

«Det føles ut som du har vært på verdensreise igjen», sa mamma og ga meg en varm klem da jeg kom inn døren hjemme. «Det føles sånn ut for meg òg», svarte jeg og klemte tilbake, glad for å være hjemme – tross alt.

Jeg har fylt opp de fjorten dagene med altfor mange minner, så mange at de fjorten dagene føles ut som et helt liv. Tokyo, var vi ikke der i 1994? Guam, det var vel 2003? Jeg skjønner ingenting her hjemme, hvorfor er alt som før og hvordan kan det bare ha gått to uker?

Jeg har kost meg så fælt at det gjorde fysisk vondt å reise derfra, fra lille Guam. Avskjeden med Juan?

«Stay in touch!»

«Oh, I will», forsikret jeg.

«Say goodbye now, she has to go!» beordret han familien sin. Lederen av flokken. Jeg omfavnet en etter en, og så var det tid for å dra.

«Take care. I love you», sa han i vår aller siste klem.

(kunstpause)

Stillheten varte akkurat et halvt sekund for lenge. Jeg så ut mot havet over skulderen hans, og ordene hang der i løse luften – ventet liksom på å bli besvart, men halsen min var for trang. Jeg har aldri vært god på kjærlighetserklæringer. Øyeblikket der på andre siden av jorda – midt i en siste klem – stod stille i en evighet, før jeg til slutt klarte å hviske

«I love you too».

Jeg håper bare han fikk de med seg, de ordene jeg sa med litt for lav styrke i forhold til hvor mye jeg mente dem.

Etterpå kjørte Andrew (nevøen) meg til flyplassen. Vi sang våre siste øredøvende sanger i bilen, han parkerte og fulgte meg inn. «So… I’m gonna leave you now. Take care, Finland!», sa han for å irritere meg en siste gang. «NORWAY!», sukket jeg.

Vi klemte og sa ha det, og så stod jeg der igjen alene, på andre siden av sikkerhetskontrollen, som et skjelvende løvblad. Og så kom tårene. I full styrke. Kjærlighet i sin andre form, til en unik venn og en familie som oppleves som min egen.

We’ll meet again. Don’t know how, don’t know when. But I know we’ll meet again some sunny day
(Vera Lynn – We’ll meet again)

7 kommentarer

  1. Solfrid

    Eg får tårer i augene, fordi du skriv så fint og fordi det er så nydeleg, vennskapet dykkar.
    <3

  2. kristina

    ååhh. frysninger ♡ dette var nydelig å lese

  3. Det her var SÅ fint <3

  4. Får sånn bra-vondt i hjertet og blanke øyne av det her ♡ du skriver så sjuukt bra, Marie!

  5. Ah.. dette innlegget <3

  6. «Jeg håper bare han fikk de med seg, de ordene jeg sa med litt for lav styrke i forhold til hvor mye jeg mente dem.»

    Herregud, for en nydelig setning <3

Legg igjen en kommentar til Sunniva Elise Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *