«I’ll make you a 2017-version»

2012: 

2017:

Den mannen, den mannen. Lager hatter, kurver og fugler ut av palmetrær – og nå har jeg fått hele kolleksjonen. Håper bare alt holder seg helt i kofferten til jeg kommer hjem!

I går kveld ble jeg plukket opp av nevøen til Juan, eller grandonkel er han vel. Uansett – Andrew plukket opp meg og en annen jente fra Hong Kong og kjørte oss til Juan og Priscilla for middag. Hun hadde stelt i stand «seafood delight» (sitt eget navn på sin egen oppskrift), vi fikk vin og gaver – to magneter med bilde av Juan på, det ene tatt i 1944 – da han og brødrene levde som flyktninger under 2. verdenskrig. 7 år var han da. 73 år siden, tenk på det! At han i det hele tatt har det bildet av seg selv – midt i jungelen av Guam, er jo historisk i seg selv. 

Vi spiste (det smakte nydelig!), pratet og lo, før Andrew kjørte oss tilbake igjen – i rene karaokebilen. Han satt på de sangene jeg selv pleier å skrike/synge til, det var så skingrende stygt og hysterisk gøy på en gang, jeg kunne virkelig ønske Guam var litt større så kjøreturen kunne vart litt lenger, haha. 

Jeg hørte forresten ikke noe til frosken som bjeffet som en hund i hagen til Juan i 2012 denne gangen, frosker blir kanskje ikke så gamle? Men jeg lærte at de har japansk gress i gården – som aldri trenger å klippes. Tenkte jeg skulle foreslå det for borettslaget når jeg kommer hjem.

I dag er planen å ta livet med ro frem til i ettermiddag. Da har Juan invitert alle de internasjonale gjestene sine hjem til seg, dagen før den store festen. Gleder meg! (Aller mest til bilturen til, håper Andrew kjører i gang karaoke igjen, eheh) 

3 kommentarer

  1. Vennskapet til deg og Juan er så nydelig!

  2. beautiful photos and beautiful blog!

  3. Jeg tror alles store drøm er å ha en venn som Juan

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *