Tsukiji og Roppongi

Flyreisen til Tokyo er sponset av KLM / jeg er ambassadør for flyselskapet

Rise and shine! For min del hvert fall, dere skal liksom legge dere nå, i følge klokka mi. Fader, for et slit det vil bli når jeg skal hjem på en mandag og videre på jobb på en tirsdag – med totalt motsatt døgnrytme. Den tid den sorg. 

I går sov jeg altfor lenge, men dro ut i verden allikevel, i retning Tsukiji fiskemarked.


Ikke veldig overraskende kom jeg altfor sent, markedet var ikke annet enn et tomt lagerbygg, haha. Men jeg fant noen koselige gater med fiskelukt allikevel, fikk kjøpt noen gaver hjem (ikke fisk, slapp av) og ramlet over Tsukiji Honganji Buddhist Temple:

Derfra tok jeg t-banen til Roppongi Hills for utsikt over byen – 250 meter høyt:


Det kostet 1800 yen (tror jeg det var), cirka 135 norske, og inkluderte billetter til et kunstmuseum i samme bygg.

Ikke all verden for min del, jeg foretrekker museum som forteller verdenshistorien. Noen av kunstverkene hadde noen kule kommentarer til samfunnet, men det var liksom det. 

Etter Roppongi tok jeg bussen til Shibuya, spiste middag på en tilfeldig restaurant (har seriøst aldri spist dårlig mat her – alt smaker godt! Unntatt på monsterkafeen, da), og dro videre med metroen til Shinjuku for å finne Dog Heart hundecafé. Jeg fant den, i god tid før stengetid, men alt stoppet opp i resepsjonen. Ikke et menneske å se, én stakkars bikkje i et glassbur ut mot gaten, og ingen selvsagt vei inn/opp til selve restauranten så jeg ga opp da ingen kom, og gikk videre rundt i området. 

Trengte tamponger, men butikkene her er jo et salig kaos – masse skrikende lapper, altfor mange hyller med farger og tekst, jeg ble regelrett blind der jeg gikk på leting. Fant det jeg skulle ha til slutt, og ramlet innom en pachinko – en spillehall med et helt utrolig støynivå, haha. Alt foregikk på japansk, så de to myntene jeg la på gjorde meg bare enda mer forvirret enn jeg allerede er her i Tokyo – menjeg vant visst på et tidspunkt allikevel, maskina brøt ut i elleville lyder og spyttet sølvkuler ut til meg. 

Jeg lo meg ihjel, spilte opp de også, før jeg forsvant ut og dro til stoppet som faktisk HETER Tôkyô.


Der virket det som det ikke var stort annet enn business og viktige bygg, lite folk (faktisk!) og mye roligere. Jeg ble en liten stund ved dammen jeg fant, før turen gikk tilbake til hotellet.

Nå er klokka halv åtte og jeg er straks på vei ut for frokost og nytt forsøk på fiskemarkedet, en eller annen sær cafe og muligens Canon en gang til, for å gjøre et siste forsøk på å fikse kameraet mitt før Guam.

Skrives plutselig! 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *