Ta meg tilbake

Flyreisen til Tokyo er sponset av KLM / jeg er ambassadør for flyselskapet 

Jeg har ikke engang forlatt Tokyo, men det trenger jeg ikke heller for å konstatere at…. jeg må tilbake. Jeg må tilbake til Japan. Jeg må tilbake til Tokyo for å fortsette ferden som Alice gjennom Eventyrland, og jeg må ut av Tokyo og se Fuji-fjellet, landsbyer, trær i full blomst, en sumobryterkamp, jo mer jeg utforsker denne ene byen – jo lenger blir listen. Jeg har reist så mye jeg kan i fem år nå, alltid til et nytt land på grunn av skrapekartets forbannelse, og det er sjeldent jeg sier «dette landet jeg tilbake til». Men jeg sier det nå. Japan har kommet seg innunder huden på meg. 

Det nærmer seg avreise til neste destinasjon, så idag har jeg surret rundt i fast forward for å rekke så mye som mulig. Jeg startet dagen med å reise tilbake til fiskemarkedet i Tsukiji – denne gangen i åpningstiden:

Det var ikke lov å ta bilder inne på selve markedet, disse er fra gatene på vei dit. Selve markedet var det digre lagerbygget jeg så tomt i går, fylt med isopor-kasser med all verdens sjødyr oppi, menn som sløyet fisk og vasket, trucker i alle retninger, en lukt dere sikkert kan forestille dere. Glad Snapchat ikke kan videreformidle den, si! Kort oppsummert er markedet verdt å få med seg. Området rundt har også flere små butikker hvor du kan handle billige spisepinner og wasabi- og risskåler. 

Etter å ha ruslet rundt der en stund, fant jeg meg en metro tilbake til Shinjuku og Canon Service-stedet for å prøve lykken for mitt avdøde speilrefleks igjen. Kom enda en gang til stengt dør, så da marsjerte jeg til shoppingstrøket – egentlig for å finne wifi og neste ting på kartet, men bråbestemte meg for å kjøpe et billig kamera, for det å reise uten? Det river i fotohjertet. Endte opp med Canon Powershot SX730 HS, med selfiekamera og alt. Savner fortsatt speilrefleksen, men dette får duge til jeg kommer hjem. Et lite kamera er alltids kjekt å ha uansett.

Neste stopp: Cat Cafe Calico:

Det kostet 1200 yen (91 kr) å komme inn for én time. Veldig spesielt, haha. Ikke videre flott lokale, egentlig bare to etasjer med en haug av katter og mulighet for å kjøpe noe å drikke mens du klapper dem, bestiller du mat spiser du den i et eget rom med glass så du kan se ut på de firbeinte. Ingen wow-opplevelse, men er man i Tokyo – så er man i Tokyo. De har hunde-, kanin,- og uglekafeer her også, for de som ikke liker katt, mener jeg.

Jeg stakk sulten og tørst etter bare en halvtime, ville heller spise med mummitrollene:

Det var så utrolig koselig, og fenget meg mye mer enn levende dyr, haha. Der satt jeg og nøt lunsjen min, så kom en servitør og lurte på om det var OK om jeg fikk selskap, og jaja, tenkte jeg, og plutselig satt Snorkfrøken fremfor meg. Heihei. Koste oss, vi. Prøvde å få henne til å ta regninga, men da kom Lille My istedet og hun turte jeg ikke å mase med, så jeg betalte og gikk. Og gikk og gikk og gikk. 

For en dag. For en (snart) uke! Nå ligger jeg og planlegger morgendagen. Med dagens katter og mummitroll kan en jo lure på hva det neste blir. 

1 kommentar

  1. Reiste til Tokyo og Kyoto i fjor med venner, og alle er klare på at vi må tilbake. Spørsmålet er bare når vi skal legge turen for at alle skal kunne dra, og hvordan jeg skal klare å spare opp.

    Fint å få gjensyn med både monsterkafeen og mummikafeen gjennom bloggen din!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *