Jeg elsker jobbsommer. Rolige dager i et tomt kontorlandskap og tomme innbokser, spontane avtaler med venninner på kveldstid, i går ba stjerna fra Bergen meg med på stand-up på Latter, det var så hyggelig! Jeg hater egentlig stand-up (vet ikke, de prøver bare så hardt og får det sjeldent til), men i går oppdaget jeg Daniel Simonsen – definitivt min type. Han fremstilte seg selv som en usikker nerd, med masse selvironi og vitser om det å være stille og sjenert i en verden som krever at du sier noe. Anbefales, hvis dere noen gang ramler over navnet hans!

Det eneste jeg savner med å bo i Oslo er sånne sene kvelder ute, hvor du kan ramle hjem og fortsatt sove relativt lenge før en arbeidsdag. Med buss-for-tog var jeg ikke hjemme før nærmere to (står opp halv sju), og det ble den lengste bussturen jeg har hatt siden Brasil (30 timer), ikke fordi èn time er så lang, men mannen som på død og liv skulle sette seg ved siden av meg på en ellers HELT TOM buss?

Jeg måtte kjempe noen indre kamper der jeg satt. Mannen var fra Irak, sikkert 50-60 år gammel. Begynte samtalen (eventuelt maset) med meg allerede før bussen kom. Og jeg er åpensinnet jeg, slår gjerne av en prat (faktisk) og elsker å høre folks historier fra verden over. Men denne mannen skulle ikke bare snakke, han var på intens jakt etter en venn å treffe i Oslo for en kaffe, og det måtte for all del være meg. Jeg gjentok til det kjedsommelige at nei, du kan ikke få nummeret mitt, jeg kjenner deg ikke. Nei, jeg vil ikke møte deg igjen i Oslo, JEG KJENNER DEG IKKE. Nei, det hjelper ikke at du viser meg bilder av familien din, jeg kjenner deg fremdeles ikke. Ja, jeg har kjæreste (har jo ikke det, men tenkte det ville stilne maset, men neida). Tusen takk for at du forteller meg hvor «nice» jeg er, hvor glad du ble av å se meg, hvor fine tenner jeg har, øyne, hår, skinnjakka, høyden min, til og med det rosa dekselet på telefonen min ga han meg minst fire komplimenter for – som ubehagelig nok lå og hvilte på det nakne låret mitt. Innvendig ble jeg dratt mellom «vær hyggelig, Marie, han er bare en ensom mann som trenger en venn» og «KAN DU GÅ AV BUSSEN SNART, GAMLE GRIS!», og på et tidspunkt dro han er det fordi jeg er muslim-kortet. Herregud, så provosert jeg ble, haha. Jeg var så hyggelig jeg bare klarte der jeg satt, uten å bikke over til «okei da, vi kan ta en kaffe» i ren sympati. Så vidt jeg forstod var han ikke muslim selv heller, de beskrev han på dårlig engelsk som small-minded og trangsynte (HVEM har fordommer, sa du?).

Må det virkelig dreie seg om «fordommer» og «fremmedfrykt» at en jente på 27 ikke har behov for en mannlig venn på 50+ (som i tillegg pøser ut med komplimenter så jeg nesten blir høy på meg sjæl)?

Jeg ble så glad da han gikk av på et par stopp før meg. Hvis ikke hadde den ene timen med buss fra Oslo til Moss blitt lenger enn de tredve timene fra Salvador til Rio de Janeiro.