Flyreisen til Havanna er sponset / Jeg er ambassadør for KLM

Havanna, Cuba, 3. januar 2017

I dag hadde vi avtalt å møte Odell igjen (klikk på navnet hans for å lese om vårt førstemøte). Han kom ruslende bort til oss i Parque Central rundt halv to, og tok oss med ut på nye eventyr i Havanna. Vi startet med å rusle ned til havna (Malecón) for å ta ferga over til Cristo-monumentet og beundre den i dagslys. Turen over vannet er kjapp og grei, og superbillig – man betaler med lokal valuta og ikke turistpengene (CUC). Alternativt går det en lokalbuss dit også, men det er litt mer stress å finne ut av hvis du ikke henger med en lokal, pluss at det er lenger å gå.

Meg og Carina <3

Glemte å ta bilder på ferga, visst, men her er vi trygt over på den andre siden. Hils på Odell forresten:

Vi ble sittende ved føttene til Cristo en stund og lærte hverandre noen spanske og norske gloser, før vi ruslet over parken og ned en sti til vi kom til et område kalt Casa Blanca.

Husene her var mye mer autentiske, fortalte Odell, i forhold til husene og leilighetene inne i Havanna. Casa Blanca er også et evakueringsområde – hvis det kommer en orkan eller tsunami flykter cubanerne opp i høyden.

Vi ruslet opp og ned i den øverste gaten – i skrenten under oss lå enda flere hus og hager, før vi returnerte til Cristo og gikk ned til hovedveien (gjennom en militær flybase – home sweet home, neidajoda) for å busse tilbake til byen. Odell viste oss noen flere nydelige gater vi ikke hadde sett enda (i enden av O’Reilly street sånn cirka), før vi smatt inn på en kafeteria hvor de serverte pizza og pasta til lokale priser – det vil si MYE (!) billigere enn de andre restaurantene i Havanna. Godt var det òg!

Stedet het La Caribeña – anbefales virkelig! Det var SÅ deilig med mat, vi hadde ikke spist siden frokost (av en eller annen grunn klarer jeg heldigvis å kontrollere matsinnet mitt i selskap med fremmede). Odell ble imponert/fascinert/SKREMT over hvor mye jeg spiste, haha. Først min egen porsjon med spagetti bolognese (som ikke var rent liten den heller), og så et pizzastykke som Carina ikke orket. Jeg er i grunn kjent for dèt, at jeg spiser uhorvelige mengder på stort sett alle reiser jeg er på. I Kina, hvor jeg reiste med en større gruppe med backpackere, gikk alt som var til overs til meg, fordi… Vel, jeg elsker mat, blir åpenbart aldri mett og er kronisk sulten. No shame (funfact: gikk opp 15 kilo i løpet av verdensreisen min)

Etter maten dro vi tilbake til casaen igjen. Odell fulgte oss til døra – gentleman som han er.

Og sånn sluttet 3. januar. Jeg elsker å henge med lokale, selv om jeg var sjukt skeptisk til å begynne med i dette tilfelle, paranoid og skeptisk av natur. Men vi får jo sett og hørt så mye vi ikke ville gjort ellers! Vi fant han her (eller – han fant Carina) på salsastedet vi dro ut på første kvelden, men det er også en idé å bruke Couchsurfing for å komme i kontakt med lokale der du er. Man får så utrolig mye mer ut av en reise hvis man får innblikk og perspektivet fra de som bor og lever i landet!

Har dere blitt kjent med lokale på tur før? Fortell, fortell! Det er så gøy å lese sånne historier!