Flyreisen til Havanna er sponset / Jeg er ambassadør for KLM

Utdrag fra reisedagboken jeg skrev i Cuba

31. desember 2016

I dag sov vi lenge og våknet superstøle etter gårsdagens salsatime, og all traskingen med Odell på kvelden. Vi spiste frokost og fortalte Nina (hun som eide casaen vi bodde på; Casa Nini) om vårt lokale eventyr, før vi ruslet ut og nedover mot Central Park for å ta bussen til stranda.

Vi dro til Playa del Este, bussens siste stopp (den stopper ved tre ulike strender, den siste er den roligste). Det går altså egne strandbusser fra Central Park i Havanna i tide og utide, og reisen til og fra havet koster 5 pesos tur/retur.

Den eneste restauranten ved Playa del Este. Ølen er kald og god, og maten er ikke så verst den heller! Vi tok oss en bit der før vi dro hjem igjen med siste buss (av og til må man vente i hele evigheten, busstider på Cuba er ikke som busstider hos Ruter) for å fikse oss til kvelden. Mens vi stod og ventet på den slo klokken 18:00 og midnatt i Europa, det vil si nyttårsaften, og det var så hyggelig å høre tyskerne og franskmennene rundt oss på gressplenen rope godt nytt år akkurat på slaget! Seks timer før vår egen nyttårsaften skulle begynne.

Vi kom hjem til dette. Teateret ligger rett ved Central Park og er SÅ nydelig om kvelden!

Vi ante ikke hva vi skulle gjøre på nyttårsaften, på grunn av Fidel Castros nylige bortgang ville det ikke være like mye liv som vanlig, fortalte Nina oss, og de andre hadde betalt for å dra på konsert – noe vi ikke tok oss råd til, så vi tok bare en sjanse og forsvant opp heisen på et hotell. Det var forøvrig det beste vi kunne gjøre. SE UTSIKTEN:

Vi spiste en helt nydelig fisk, drakk en forjævlig mojito etterfulgt av noen nydelige drinker, koste oss halvt i hjel og telte ned til slaget 00:00:

Med den utsikten hadde vi håpet på spektakulært fyrverkeri over hele byen, men det kom bare en bitteliten fis her og der. For en antiklimaks, haha! Markeringen bestod heller i høye tut fra skipene som lå til kai, rop fra menneskene som hadde private fester på hustakene sine og vi kunne sitte og se ned på alle som kastet vann fra balkonger og vinduer. Det er visst en greie på Cuba; på slaget midnatt nyttårsaften kaster alle ut vann for å kvitte seg med fjorårets synder og dårlige minner, så vi kastet en skvett vann over kanten vi òg. Klare for å starte på et helt nytt år, nye muligheter. Etterpå ruslet vi ned til denne festen:

…og videre ut i gatene – hvor cubanerne gjorde sport i å kaste vannet sitt på dumme turister som stod på gaten nedenfor og ba om det, haha. Det begynte å bli mange fulle mennesker og vi hadde verken mål eller mening, så vi begynte å rusle tilbake til casaen. Det ble en livsfarlig ferd – for folk kastet ikke lenger bare vann ned fra balkongene sine, men flasker òg – Carina ble truffet på armen av en plastflaske, og rundt oss knuste glassflasker, så vi pilte hjem via x antall bakgater for å unngå å dø i forsøket. Kvart på ett var vi hjemme – fornøyd med den planløse kvelden vår som endte med et fint punktum for 2016 allikevel.