Sårbar

Jeg har snart vrengt levra mi på Internett i ti år. Store deler av den, i hvert fall; dere vet sånn cirka hvem jeg er, hva jeg står for og hvordan jeg har det til enhver tid. Jeg lever godt med dèt. Hjertet mitt og tastene går som regel fint i tospann av seg selv, innenfor de linjene jeg har tegnet opp for ikke å dele for mye. Det er en hårfin balanse mellom å være personlig og privat, og alt jeg skriver og forteller om er alltid nøye gjennomtenkt. Kan det brukes mot meg? Blir noen andre skadelidende for det jeg velger å skrive åpent om? Kan jeg og mine leve videre etter at jeg har trykket «Publiser»?

I går var jeg usikker. Enda MS i familien er en kjent sak. Allerede i en alder av søtten holdt jeg foredrag – to ganger – om hvordan det er å leve med en diagnostisert far, og den aller første teksten jeg skrev om det kom på trykk i lokalavisa da jeg var seksten. Elleve år senere har sikkert linjene mine flyttet seg – de som streker opp hva som føles for mye, og hva som er innafor, og med sykdomsforløpet har det blitt vanskeligere å være åpen, fordi selv mitt eget sinn som nevnt har vært lukket. Med hengelås. Jeg satt sikkert i en time etter jeg hadde lagt ut innlegget i går, og vurderte å slette alt sammen. Men så fikk jeg en melding på Facebook fra en leser.

Et takk.

Takk for at du er åpen, Marie. En av mine foreldre er òg alvorlig syk, og jeg har følt meg så alene – det er ingen som forstår, og så leste jeg innlegget ditt og var plutselig ikke så alene allikevel, og plutselig var det noen som forstod.

Og plutselig? Er sårbarheten jeg setter meg selv i verdt det. For man er jo aldri alene. Man er aldri alene om tanker og følelser, nesten uansett hva du går og bærer på og hvilken situasjon eller opplevelse du sitter i, finnes det noen der ute som kan relatere seg – på en eller annen måte. Noen som er i en lignende situasjon, og som føler seg like alene som deg selv.

Jeg kjente på den samme usikkerheten rundt det å dele da jeg publiserte dette hjertesukket av et innlegg om teknisk hvil på Facebook-sida til bloggen min (lik den her hvis du vil), og jeg plutselig fikk en tommel opp fra en kant som fikk meg til å skvette. Min militære sjef. I et sekund ble jeg sittende og tenke på at han faktisk sitter der og kanskje leser (en tommel betyr jo ikke nødvendigvis «lest», men jeg antok at han leste allikevel), og et snev av ubehag strøk over sjela mi. At familie og venner leser bryr jeg meg ikke så mye om, ikke kolleger heller, det går helt fint å vite at sjefen min har tilgang til mine innerste tanker og følelser i ny og ne, men de militære menneskene i livet mitt tilhører tydeligvis en krets jeg der og da syns var ubehagelig, uten at jeg kan forklare hvorfor.

Men følelsen varte i nøyaktig et sekund eller to, før jeg bare kastet armene i været og ropte HVA SÅ? Det er ikke så jævla farlig. Selv militære menn har kjent på hjertesukk. Alle har NOE. En sorg, et vondt minne, noe en bærer på. Og det er derfor jeg skriver – for at andre også skal vite at de ikke er alene. Det er ikke så farlig, å snakke om følelser og erfaringer som gjør deg til den du er. For selv om du er alene om å være deg, er du aldri alene om det du går gjennom.

Tusen takk for kommentarene deres, tanker og virtuelle klemmer. Jeg leser alt, fra bokstav til bokstav, og tar til meg hvert eneste ord! 

9 kommentarer

  1. kristina

    tusen klemmer. ♡

  2. Det er fint å reflektere slik. Og jeg har ofte kommet frem til det samme, at det er verdt det å være åpen fordi det hjelper andre.

  3. Du er så himla tøff! En inspirasjon for oss alle som er redde for å være sårbar. <3

    1. supermarie

      <3

  4. Jeg tror at selv om det føles sjukt rått å skulle la Gud og hvermann så høre om hva som kverner rundt i et grublende hode, så er det sunt å få det ut. I ord eller tekst eller bilder. Bare, ut. Og om det fører til at noen i denne væra føler seg litt mindre alene så er jo det bare grisefett.

    Fortsett å del kjære du <3

  5. DU rOCKER

    tusen takk<3<3<3<3<3

  6. Eg seie som Caroline, det e verdt å vær åpen. For dine ord kan hjelpa deg. Dine ord kan hjelpa andre. Klem.

  7. Åpenhet kan være så befriende, skummelt ja, men også så fint. Man blir liksom litt mindre alene.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *