Intuisjon (fra latin: intueri, «å vurdere», «å se inn i», «granske») er en umiddelbar forståelse, innsikt eller fornemmelse av en sak eller situasjon, uten hjelp av refleksjon, erfaring eller resonnement.

Vi var nede i lagerbygningen ved havna, på det store markedet igjen, og ruslet rundt i mylderet av selgere («Hola lady, special price») og prutende turister. Jeg kjente plutselig en overveldende kvalme der vi gikk mellom sigarholdere og heklede kjoler, og spurte venninnen min om vi kunne gå ut og trekke frisk luft på baksiden, ute ved vannet. Det kjentes ut som om magen hadde tenkt til å vrenge seg, så kvalm jeg var, og jeg forbannet den store posjonen med spagetti som jeg akkurat hadde svelget unna, det er så typisk meg å overdrive på tom mage.

Vi gikk sikksakk mellom boder og folk, og fant en krakk der ute som vi slo oss ned på, mens jeg ventet på at kroppen skulle roe seg – eller kvitte seg med innholdet. Jeg kikket raskt på telefonen, og i det øynene mine fokuserte på skjermen og blodet mitt frøs til is, kom fire musikanter og flokket seg foran oss der vi satt, og satte i gang med en voldsom høy rytme, akkompagnert med sang, dans og brede smil kun for oss. Jeg smilte blek og stresset tilbake, med setningen som lå på telefonen min brent fast i hånden og i mellomgulvet, jeg hadde bare rukket å lese de helt essensielle ordene i det sekundet før de dukket opp og overdøvet verden vår, og var mentalt et sted mellom «orker jeg å lese resten?» og «STIKK, SÅ JEG FÅR LEST RESTEN!». Jeg holdt masken de minuttene sangen varte, det var så høyt og surrealistisk og timinga så sprø at jeg ble bare sittende og vri meg og se til alle kanter, før det bleke smilet mitt bikket over i ukontrollerbar og nervøs latter, og venninnen min visste ingenting om meldinga som lå uåpnet og gnistrende i hånden min, men hun smilte og lo stressa hun òg, for det finnes vel ikke noe mer ubehagelig for to stive nordmenn enn å bli sunget og danset for av så høylytte gatemusikanter i et fremmed land – midt i offentligheten. Til slutt ble vi bare sittende og se fascinert på dem, og da den lille evigheten (som i realiteten bare var noen få minutter) sangen varte gikk mot slutten, tipset vi dem og de takket og bukket og småpratet et par ord til venninnen min, og jeg benyttet anledningen til å åpne meldingen og like fort som de vanskelige ordene var slukt, og musikerne forsvant igjen, var kvalmen over.

Jeg så på klokkeslettet meldingen var mottatt. 15:50. For ti minutter siden, og omtrent samtidig som da kvalmen min tvang oss ut av markedet. Som om mitt gode skinn bare var en budbringer av et budskap hodet mitt pent var nødt til å få med seg, og kvalmen en veiviser for hvor jeg kunne gå for å få roen til å lytte.

Mottatt og forstått, og så forlot vi markedet og forsvant inn i Havannas fargerike gater som for min del hadde fått en mørkere tone.