Totusenogseksten

Jeg er i ferd med å skrive mine siste ord i kapittel nummer 2016, eller tjueseks for å dra det ned til mitt eget årsregnskap. Jeg har aldri forventninger til hvordan et år skal bli, så jeg kan ikke si om 2016 har innfridd eller ikke. Det har bare straks passert, som alle andre år i livet. Men jeg sitter nå her, iallfall, i andre enden og ser tilbake på et år hvor mye forble det samme; jobb, studier, samme skippertak, samme reisefeber. Det som derimot har forandret seg i år, forandret alt.

La meg ta det i kronologisk rekkefølge.

SnapKollektivet. Lite visste jeg hva jeg sa ja til, da jeg ble med i en Facebook-gruppe kalt SnapKollektivet, sammen med ti andre jenter jeg knapt kjente. To av dem hadde jeg møtt før; Lisa var jeg i førstegangstjeneste samtidig som, og vi delte rom da jeg bodde i Oslo og tok mediegrafikerfagbrev ved Forsvarets Mediesenter i 2011. Lise Lotte gikk på samme videregående som meg, og vi møttes i ny og ne på samme fester. De andre hadde jeg bare snublet over på Internett i tide og utide, kanskje utvekslet noen ord via et kommentarfelt. Men forholdet mitt til hver og en av dem skulle vise seg å bli så mye annet, så mye mer, etter at Caroline tok initiativ til SnapKollektivet – en felles konto på Snapchat hvor vi skulle bryte tabuer, være åpne og ærlige og vise frem livet som det er – med alt av oppturer og nedturer det innebærer. Vi startet med en lukket konto hvor vi kun snappet for hverandre. Allerede da kjente jeg at jeg tok et langt steg ut av komfortsonen min, jeg har aldri vært glad i å snakke på video. Aldri. Nå måtte jeg pent. Og jeg delte mye jeg aldri har delt med noen, ikke engang dere (og fremdeles ikke). Vi ble med andre ord godt kjent med hverandre i rekordfart, før kontoen skulle gå live og ut i offentligheten i sommer. Og derfra? Derfra kjenner dere som følger SnapKollektivet på Snapchat historien. Vi snapper og snapper og får en flodbølge av positiv respons i retur. Det betyr så mye, og føles så meningsfylt. Og på det personlige plan kan jeg si at jeg har fått ti nye venninner inn i livet – alle på en gang. Når vi møtes for første gang er alle gjerder allerede brutt ned, og vi snakker om ytterst personlige ting som er totalt unaturlig – vanligvis – å legge ut om for et «fremmed» menneske man aldri før har møtt, haha. Jeg er så takknemlig, Caroline, for at du startet det hele. Og takknemlig for å få være en del av det, og for de vennskapene jeg føler jeg har fått ut av det. Og lærdommen og selvutviklingen. Jeg gleder meg vanvittig mye til fortsettelsen på det vi gjør, og til å lage fysiske minner òg, med den fineste squaden jeg aldri visste at jeg manglet i livet mitt – før den plutselig var der.

Leilighet. Student, deltidsarbeider og mutters alene. Søkte om lån for moro skyld, og fire uker senere satt jeg der med min helt egne leilighet i Moss uten å forstå så mye av hva som skjedde. Jeg klarte det. Jeg starter hver dag med å snuble i terskelen på vei ut fra soverommet, kroppens måte å klype meg i armen på. Er det virkelig sant? Eier jeg dritten? Det er fortsatt helt absurd, og jeg er så stolt over å klart det! Jeg overdriver ikke når jeg går til seng hver kveld og gleder meg til en ny dag. Gleder meg til å stå opp i redet mitt, enda jeg står opp altfor tidlig hver morgen, jeg gleder meg til å forlate det og reise med tog inn til drømmejobben, og jeg gleder meg til å komme hjem igjen. Jeg har det så bra her.

Brudd. Jeg har ikke delt så mye om fin fyr og meg noen steder. Vi var ikke engang Facebook-official. Men det er han som har holdt hjertet mitt de siste seks årene. I år ble året han skulle gi meg det tilbake, og jeg tok det nølende og forsiktig i mot. Etter seks år er det like helt, om ikke enda mer i stand enn det var da han fikk det kastet etter seg for seks år siden – mer eller mindre ufrivillig, haha. Han hadde jo ikke annet valg enn å ta i mot, stakkar, så håpløst forelska og intens som jeg var. Jeg gliser når jeg tenker på det, han var hele verden min – alt jeg brydde meg om, alt jeg tenkte på, og han visste det ikke engang, før jeg plutselig hadde klart å fange han inn i nettet mitt. Er det nå jeg skal si at man faktisk kan grine seg til vilja si? Neida. Han likte meg òg, det vet jeg at han gjorde. Og jeg har lært så mye, opplevd så mye, elsket så mye, grått så mye, ledd så mye og sitter igjen med minner jeg aldri i livet ville ha vært foruten. Aldri. Han lærte meg at det finnes menn jeg faktisk kan stole på her i verden. Han lærte meg trygghet, trofasthet, tillit, og han lærte meg manerer, for eksempel å spise sakte for å være høflig, sånn at vi kunne avslutte måltidet samtidig og han slapp å spise opp alene, vanligvis sluker jeg jo maten som om apokalypsen er nær. Han lærte meg at leoparden i noens (hans) øyne er usynlig. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet å bli diagnostisert med psoriasis uten hans støtte da det stod på; han sa at han ikke la merke til leoparden, og han sa det så jeg trodde på det. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha lært meg å stole på en kjæreste igjen, uten han. Visst faen gjorde det vondt å få hjertet sitt i retur etter så mange år, og så mye historie på godt og vondt, men hånden min møtte hans på midten da jeg tok det i mot, evig takknemlig for at det ikke var ødelagt. Det knuste aldri, enda så hardt jeg kastet det hans vei. Han har ikke engang påført det en ripe, heller gitt det et nytt skinn. I 2016 ga vi oss mens leken var god, og jeg er så takknemlig for at det ikke rakk å bli game over, eller at noen tapte. Et vakkert eventyr fortjener en vakker slutt, selv om en slutt i kjærligheten aldri kan være vakker i den forstand. «Ikke gråt fordi det er over, smil fordi det har skjedd» har vært mantraet mitt helt siden den kvelden vi satte vår strek. Vi avsluttet pent, noe annet ville vært utenkelig etter så mye vi har delt. Jeg unner han alt godt i verden, og jeg vet han ønsker det samme for meg.

Siden september har jeg vært nødt til å tilpasse meg et helt nytt liv, uten han – men samtidig ikke. Og det er jeg så himla glad for.

snartbra

Det er så mye mer jeg kunne ha skrevet om året som har gått, men jeg lar det bli med de tre største forandringene. Hva som venter meg i 2017 vet jeg ikke, og jeg vil ikke vite heller.

Takk for alt, 2016! 2017 – nå er jeg ditt problem.

4 kommentarer

  1. For et rørende innlegg. Jeg er så takknemlig for at du er en del av SnapKollektivet, og bloggen din <3

  2. Snapkollektivet ass <3

  3. Camilla Albertine

    Jeg er så glad for at snapkollektivet finnes! Dere gjør virkelig dagene finere.

    For min del er jeg sykt klar for 2017! Er egentlig ikke noen fan av «nytt år, nye muligheter» og nyttårsforsetter. Men akkurat nå trenger jeg virkelig å få sette en strek og begynne med det som skal bli hverdagen.

    Livet er rart. En dag er alt skikkelig A4. Og neste så står man plutselig der med diagnoser, skjema, behandlinger
    og kjempemange spørsmål,

  4. Fin lesing! Og du er fantastisk! Måten du tar ting på… jeg er målløs og imponert og inspirert!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *