Ensomhet

Jeg er mye alene. Selvvalgt. Med en introvert personlighetstype er tiden jeg har for meg selv hellig, og kilden min til energi og overlevelse i en verden full av mennesker. Når jeg er alene blomstrer kreativiteten, jeg kan pusle med mine ting, konsentrere meg og jeg stortrives i eget selskap. Så mye at jeg fort kan se for meg at det med tiden kan bli vanskelig å lage plass til en til, haha. Jeg hører ofte andre si at den store skrekken er å dra på kino alene, spise ute alene, gjøre ting helt alene, og jeg forstår – men jeg forstår ikke. Det er jo så deilig? Selvfølgelig foretrekker jeg å dele sånne sosiale aktiviteter med andre jeg òg, men det gjør meg heller ingenting å dra på egenhånd. Hvis det ikke passer for noen kan jeg godt dra alene. Jeg er ikke avhengig av at min egen timeplan passer med andres for å gjøre det jeg har lyst til, og den egenskapen er jeg så himla glad for, for jeg vet at ikke alle har den. Jeg kunne aldri ha droppet Svalbard, for eksempel, fordi jeg tilfeldigvis ikke hadde noen å dra dit med. Eller verdensreisen, for den saks skyld. Nå valgte jeg jo både verden og Svalbard alene fordi det var noe jeg trengte å gjøre alene, men poenget mitt er at jeg ikke vil være avhengig av andre for å følge drømmene mine. Det burde ikke noen være – så avhengig av andre at det går på bekostning av drømmer som kunne blitt oppfylt, hvis du bare turt å gjøre det på egne bein.

2016-02-17 08.30.02 1

Da jeg jobbet på Peppes Pizza som attenåring husker jeg det kom en voksen kvinne inn i restauranten, hun satte seg ned ved et lite bord, bestilte mat og et glass rødvin og satt der med boken sin. Alene. Mange vil kanskje assosiere dette bildet av en enslig kvinne alene ved et bord med ensomhet og mangel på selskap. Alt jeg så var styrke. Jeg kikket beundrende på henne fra bakrommet og tenkte hvor selvstendig, sterk og kul hun fremstod der hun satt og smilte i eget selskap, som bare gjorde sin greie der borte ved vinduet, helt uavhengig av andre. På den tiden fryktet jeg å bli stemplet som alene jeg òg, men i tiden etter tenkte jeg annerledes. Å være alene er ikke noe å skamme seg over. Selvvagt eller ikke. Hvis jeg kan stå der og se opp til et fremmed menneske som tørr å dra i sosiale settinger helt alene, uten skam, uten flauhet, er det helt sikkert flere der ute som tenker det samme.

2016-02-17 08.29.44 2

Den tanken tok jeg med meg da jeg reiste jorda rundt. I Cape Town spesielt, husker jeg at jeg gikk inn på en sushi-restaurant og ba om et bord for en. Kelneren spurte sikker tre-fire ganger om det ikke kom fler, og jeg avkreftet gang på gang. Nei, bare èn. Bare meg. Null skam. Han og kollegaene var ofte bortom, og kikket på meg fra hjørnet den tiden de ikke var rundt og ryddet bord – og jeg fantaserte om at de hadde det samme beundrende blikket som jeg selv hadde da jeg jobbet som servitrise. Kan godt hende at de egentlig tenkte «stakkars lille ensomme sjel», men det brydde meg ikke det heller, haha. Jeg storkoste meg der jeg satt med sushi og hvitvin og meg selv som eneste underholder.

2016-01-21 06.16.14 1

Det beundrende blikket jeg sendte den kvinnen som attenåring får jeg ofte bekreftet når jeg er ute og reiser også. Å klare seg selv blir sett opp til der ute, nesten med skrekkblandet fryd. Reiser du ALENE? Wow. Så modig. Så tøft. Det kunne aldri jeg gjort. Å reise jorda rundt er èn ting, men ALENE? Respekt. Og det fascinerer meg at noe jeg selv og mange andre av samme typen nesten trekker på skuldrene for, for andre virker så utenkelig.

Blir du aldri ensom? Hvordan takler du ensomhet? er også spørsmål jeg får mye. Men nei – jeg blir aldri ensom. Jeg er rik på mennesker som er glad i meg og som bryr seg, og takket være dem – selv om vi er flere mil fra hverandre – kjenner jeg aldri på ensomhet. De gangene jeg kjenner på ensomhet er nettopp i sosiale settinger. Ikke sammen med mennesker jeg kjenner, men i settinger hvor jeg alene skal omgås en liten innsjø av sprudlende folk. Som oftest bloggarrangementer, men også i selskap hvor jeg bare kjenner èn og den andre kjenner alle. Jeg blir ofte sittende i et hjørne og føle meg så forbanna alene, ensom og utenfor. Jeg er kanskje full av en knusende ro når det kommer til å være alene, men tilsvarende er jeg fylt av en uro når jeg skal være sammen med mange. Jeg føler meg mindreverdig, fordi jeg ikke innehar den egenskapen kalt small talk. Jeg er ute av stand til å mingle, og får sjeldent kontakt med folk i de sosiale sammenhengene jeg ofte tvinger meg selv til å havne i. Og det svir. Det svir når jeg først får en person ved siden av meg, yes, tenker jeg, kanskje jeg endelig skal klare å snakke med noen, få kontakt, men så ser jeg at personen er ukomfortabel og vinkes raskt bort til noen andre i stedet, blir reddet fra meg (tenker jeg, selvdestruktiv som jeg blir), og så forsvinner hun og jeg sitter der alene og får bekreftet nok en gang hvor mislykka jeg er. Jeg føler meg uinteressant og ensom.

2016-01-21 06.06.29 1

Men jeg fortsetter å dra allikevel, på disse uutholdelige minglefestene. Selv om jeg aldri passer inn, aldri kommer i kontakt med noen, alltid føler meg mislykka og ensom, og en kan jo spørre seg hvorfor jeg gidder, haha. Men jeg tror det er viktig å prøve, og fortsette å prøve. Gå utenfor komfortsonen, utfordre seg selv – enten det er på det å være alene, eller det å måtte mingle. Og jeg tror det er det jeg prøver å komme frem til i dette innlegget. Jeg forstår at mange kan syns det er vanskelig å skulle gjøre ting alene – men prøv. Prøv i det små. Dra på kino alene. Gå ut og spis alene. Gjør noe alene. Utfordre deg selv. Og til sånne som meg: prøv å mingle. Snakk med noen. Hva så om du driter deg ut? Alle kan ikke like alle, og kanskje ser du dem aldri igjen allikevel. Kanskje går det skikkelig bra, og du får en ny venn? Selv om jeg stor sett mislykkes i alle sosiale settinger, har jeg da endt opp med et par nye jeg kan anse som minglevenner på fremtidige bloggarrangementer. Jeg syns også det oftere er lettere å spille utadvendt og ekstrovert når jeg drar helt alene på ting, for da er det ingen som kjenner meg der – og jeg kan gå inn i en rolle som noe annet enn det jeg egentlig er. Man skal jo ikke bli venner på falskt grunnlag, men av og til må det til – i hvert fall i mitt tilfelle, for å i det hele tatt klare å komme i kontakt med noen. Og av og til, en sjelden gang, klarer jeg det. Jeg angrer i hvert fall aldri på at jeg i det minste prøvde.

Hva tenker du om alenetid/ensomhet? Trives du alene, eller er du blant de som trives best i andres selskap?

«Når jeg er alene» er ukens tema i bloggutfordringen jeg har meldt meg på. For andre bidrag sjekk ut de andre bloggene som er med:

 carolinesverden.com // hjertejubel.com // atinybitbeautiful.com // carinabehrens.com // noctem.nu // la-mar.no // bruknevinger.co // stinefriis.com // heijegheterjune.com // ingvildhappy.blogg.no // juneaasheim.wordpress.com // carolinewillemine.blogg.no // superliise.com

31 kommentarer

  1. Marie! Dette innlegget traff meg veldig og satte ord på mange følelser og tanker jeg selv har. Jeg vil og beskrive meg av introvert art og har alltid hatt null problemer med å være alene, men trives i mitt eget selskap. Samtidig som du beskriver selv har jeg både familie og venner rundt meg og i utgangspunktet muligheten til å være rundt folk 24/7 om jeg vil. Men jeg trenger å være alene for å kunne fungere.
    Jeg har fortsatt ett stykke igjen å gå når det kommer til mot til å dra ut i det offentlige(kino/resteaurant/kafé/reise osv.) alene. Der føler jeg meg fortsatt for feig, og får ofte negative tanker om meg selv. Men du gav meg en liten dytt nå, å være komfortabel alene i slike settinger skal jeg og klare, det tror jeg bare vil berike meg.
    Takk for fint innlegg og for fremtidige fine inlegg;) god lørdag!

    1. supermarie

      Nå ble jeg glad! <3 Takk selv for fine ord, håper du har en bra helg!

  2. Kjenner meg igjen i hele dette innlegget. Føler aldri at noen forstår dette, så det er godt å vite at man ikke er alene. Jeg gikk på kino alene første gang for noen uker siden og jeg er så glad jeg gjorde det. For det var jo det jeg ville.

    Tror vi alle trenger å slutte litt å tenke så mye på hva andre mener om oss. Syntes noen jeg er teit, ja så får de bare syntes det.

    Takk for fint innlegg!

    1. supermarie

      <3 enig! Selv takk, for fine ord. Og kino alene syns jeg forresten er helt ålreit, man skal jo uansett sitte der og holde kjeft og se film? Haha. Fortsatt god søndag, fine deg!

  3. Jeg hater å være alene, men det hindret meg ikke å dra på min egen verdensreise helt alene, uten så mye som et selskap i ryggen, haha! Å reise alene er jo det mest sosiale som finnes, sånn jeg ser det: Jeg bodde på vandrehjem med en haug av mennesker, og møtte så mange fine folk! Og ikke minst; sofasurfa hos helt nydelige mennesker, som jeg nå ser på som venner 🙂 Det ordner seg jo alltid! Jeg tror at jeg i løpet av mine fire måneders lange reise, var alene tre-fire dager til sammen, så, selv om jeg er verdens mest sosiale menneske, hindrer det meg ikke fra å gjøre ting «alene» nei! Og jeg synes også det er litt gøy når folk sier at det er modig og tøft, og at de aldri hadde turt å dra alene. Da trekker jeg også på skuldrene, og sier at jeg ikke følte det var spesielt modig. Jeg hadde jo tross alt lest blogger som din, og visste at det kom til å gå helt fint og at folk stort sett er snille, hjelpsomme og hyggelige! 😀

    1. supermarie

      Jaa, enig, jeg var jo sjeldent alene-alene da jeg reiste jorda rundt selv, bodde hjemme hos folk og traff mennesker overalt! Men samtidig var det godt å kunne velge helt selv hvor og hva jeg skulle gjøre, og ha muligheten til å trekke seg tilbake 🙂 Takk for fin kommentar! <3 Verden ER et hyggelig sted – stort sett!

  4. Åh… kjære deg – nå måtte jeg bare svare. Dette var nesten så jeg kunne ha skrevet det selv. Bortsett fra at jeg ikke er sånn helt håpløs på small talk og mingling, så kjente jeg veldig godt igjen A.L.T. og er helt enig. Og selv om jeg fikser small talk og mingling, så er det en befrielse hver gang å kunne dra hjem. Alene!

    Man kan jo lure på hvorfor det er så stas å komme hjem og være alene IGJEN, men man må være som deg og meg for å forstå det. Det lar seg ikke forklare på en enkel måte. Det blir som å beskrive hvordan man opplever Afrika. Det går ikke. De som har vært der forstår hvorfor.

    De fleste av de jeg kjenner sliter spesielt med å forstå at jeg kan like å reise alene. Jeg kan fint reise på ferie sammen med noen også – det er ikke det, men jeg trives vel så godt når jeg drar alene. Gjør akkurat som det passer meg og drar dit jeg vil. Når jeg vil. Og kan ombestemme meg masse underveis på hva jeg skal gjøre når fordi det er så latterlig deilig å ikke ha noen å ta hensyn til. Ikke minst får man mye bedre tid fordi man ikke trenger å tilbringe halve ferien med å vente på andre eller tilpasse seg hva andre har lyst til. Jeg gleder meg til hver eneste aleneferie og det å spise ute alene eller gjøre andre ting alene ser jeg virkelig ikke på som noe problem. Jeg velger bord med utsikt og ser på folk som går forbi, leser i bok eller lar meg underholde av mobilen. Virkelig ikke noe problem i det hele tatt.

    Så jeg koser meg med dine bloggposter og snaper selv om jeg har passert 50 (kjente meg igjen i hun damen fra Macern og, men det var ikke meg :-)).

    1. supermarie

      Tusen takk for kommentar! Ja, det er det som er så deilig med å reise alene – all den friheten! Null hensyn å ta, det er jo helt fantastisk. Og all den ventinga, ja, haha, kjenner meg igjen. Det har gått med noen timer til dèt, de gangene jeg har reist sammen med noen. Og JA – peoplewatching er jo noe av det beste som finnes i verden!

      Tusen takk, så hyggelig at du liker det jeg gjør – og kult å høre fra noen som ikke er på min egen alder òg! Det er alltid spennende å få et bilde av hvem jeg skriver/snapper for 🙂 GOD SØNDAG!

  5. Lille Meg

    Dette innlegget trengte jeg nå! 🙂 Var på julebord i går og følte meg både mislykka, uinteressant, rar og ensom.. Med masse bekjente rundt meg. Danset og lo. Tok meg sammen. Var lei meg inni meg.
    Trives best i mitt eget selskap, eller med mine nærmeste rundt meg. -Mennesker som er glad i meg betingelsesløst, uavhengig av hvordan jeg fremstår. Da kan jeg være meg selv 100 % og det er så befriende. Skulle ønske jeg var en mer sosial person. Men må nok bare innse at jeg er som jeg er. Takk for et fint innlegg 🙂

    1. supermarie

      <3 <3 selv takk for fine ord! Trist å høre om kvelden din, men hei – du prøvde! Hva annet kan man gjøre 🙂 Vi er alle forskjellige, og det er bare å finne sin egen måte å leve livet på. Syns du er modig som kastet deg ut i det, til tross for at du ikke trives i sosiale lag!

  6. Veldig relaterbart innlegg! Slik føler jeg det også: å være alene og ensom er helt forskjellige ting; det er sammenligning i sosiale/offentlige settinger som skaper ensomhet. Men vil legge til at hvis en person er introvert OG ganske sjenert (to forskjellige ting også) så kan de være minst like ukomfortabel/»lite uavhengig» som andre når de gjør noe alene offentlig – selv om de kan elske å være alene hjemme.

    1. supermarie

      Absolutt. Takk for innspill og kommentar! <3

  7. Jeg kjenner meg veldig igjen her. Trives godt i eget selskap men har enda å oppleve/tørre å dra på resturant, kafé, kino og reise alene 🙂

    1. supermarie

      Det kan anbefales! <3

  8. Tror svært mange kjenner seg igjen i dette innlegget. Takk for at du deler <3

    1. supermarie

      <3

  9. Helt siden jeg var liten har jeg vært introvert og sjenert. Husker jeg nådde et punkt på ungdomsskolen at jeg følte meg så ukomfortabel at det ble både ensomt alene og med andre, så da bestemte jeg meg for å endre noe på det. Etter det har jeg satt meg selv i ukomfortable situasjoner bevisst, for det er der jeg vokser fortest som person. «Fake it til you make it» Ble mottoet mitt lenge og er det fortsatt. Forsvaret hjalp utrolig mye. Men hadde kjæreste i 7 år, og har hele den tiden inkludert den andre. Så det var en befrielse i grunn å kun tenke på meg selv. Nå nyter jeg livet og har reist alene til andre siden på jordkloden for første gang og ser frem til enda flere alenestunder!

    1. supermarie

      Ååh, så godt å høre! <3 Jeg har vært som deg jeg også – stille og sjenert. Er det enda, men det har hjulpet meg mye å utfordre seg selv! Tiden i Forsvaret hjalp definitivt meg også 🙂

  10. Dette innlegget var HELT FANTASTISK! Selv, trives jeg skremmende godt i mitt eget selskap, og spiser ofte mat, lunsjer, drikker kaffe eller gjør andre ting helt alene uten å føle meg ensom. Jeg er likevel veldig opptatt av å ha de rette menneskene rundt meg og vise dem hvor mye de betyr for meg, samtidig som jeg er blitt veldig flink til å lytte til kroppen min, og hva den prøver å fortelle meg. For innerst inne så trives jeg best sammen med færrest mulig mennesker, og det synes jeg man skal få lov til å si uten at det høres helt fjernt ut. TOMMEL OPP FOR TIDENES INNLEGG! Takk!

    1. supermarie

      Tusen takk! <3 Helt enig – det er så lov at vi trenger et nytt ord for lov 🙂 Innlegg som dette – med så stor respons, viser at vi er mange om å ha det sånn – så det er viktig å snakke høyt om det, så kanskje det kan bli mer akseptert "der ute" også!

  11. Nå skal jeg si noe rart noe, men du er faktisk mitt introvert-forbilde. Jeg har vært introvert hele mitt liv, og både hatt problemer i det sosiale, men også bare med å trives alene, nettopp fordi jeg har følt meg så merkelig som har hatt trangen til å være alene. Da jeg hørte om din reise rundt verden, helt alene, ble jeg så sykt imponert. Jeg tenkte, shit, det går faktisk an. Og nå har jeg imponert meg selv ved å flytte til London alene. Etter jul tenker jeg å ta med en liten reise alene også. Jeg vil ta tog til Paris. Kjæresten kunne sikkert blitt med, men akkurat denne gangen vil jeg gjøre det for meg selv, med kun meg selv.

    1. supermarie

      Nei, åh. Nå ble jeg glad, haha! <3 Tusen takk for fine ord! Og RÅKULT at du har flytta til London og tenker å reise, og enda kulere at du velger å gjøre det alene selv om du har kjæreste. Gjorde det selv da jeg dro til Svalbard, og det var magisk! Jeg elsket å oppleve ting med min daværende kjæreste, men en sjelden gang syns jeg det var godt å gjøre noe helt for meg selv også.

  12. Elisabeth

    Jeg er egentlig litt ambivalent når det gjelder det. Jeg trives egentlig veldig godt alene, og er nok en anelse introvert, men når jeg er alene er det mange tanker som kommer, tanker jeg ikke orker å tenke, så jeg fyller en del av tiden med mennesker og aktiviteter allikevel, for å slippe tanker jeg ikke vil tenke.

    1. supermarie

      <3 <3 <3 skjønner hva du mener, har sånne stunder selv.

  13. Janne B

    Tusen takk for at du skrev dette! Jeg har lenge visst at jeg er introvert, men de rundt meg har problemer med å forstå dette. «Hvorfor er Janne så sosialt klønete?» antar jeg at de tenker. Nå kan jeg vise de denne teksten og kanskje klarer de å forstå hvem jeg er. Tusen takk. Og god jul!

    1. supermarie

      Takk du også, for så fine ord! Håper innlegget kan være til hjelp for de rundt deg også, så de kan forstå hvordan «sånne som oss» fungerer 🙂 God jul!

  14. Åh, fine Marie – dette innlegget var som å lese om meg selv. Spesielt tre ting som traff litt ekstra.

    En – det at jeg trives så godt i mitt eget selskap at det med tiden kan bli vanskelig å lage plass til en til – det er faktisk noe jeg tenker litt på, altså! Litt redd for at jeg skal bli for glad i mine egne rutiner og væremåte at det blir for vanskelig med en til, siden jeg uansett trives så godt på egenhånd. Lurer på om det faktisk hindrer meg i å prøve, også – frykten for å bli avvist sammen med gleden av å være alene er tilsammen større enn lysten til å prøve/riske/feile med noen.

    To – «De gangene jeg kjenner på ensomhet er nettopp i sosiale settinger. (…) Jeg er ute av stand til å mingle, og får sjeldent kontakt med folk i de sosiale sammenhengene jeg ofte tvinger meg selv til å havne i.» – JA! Er jeg på en tilstelning sammen med to-tre jeg kjenner godt, går det som oftest ganske greit. Det samme hvis jeg er der kun med én jeg kjenner godt, men da vil jeg helst sitte ved siden av den personen. Jeg er så dårlig på smalltalk hvis jeg ikke kjenner personen, og føler alt jeg sier/gjør virker uinteressant.

    Og tre – at til tross for punktene over, så er det som du sier – man må ikke slutte å prøve. Kanskje blir man bedre på smalltalk etter hvert, kanskje blir man bedre kjent med noen slik at det på neste fest går litt greiere å snakke med ham/henne.

    Dette ble litt av en avhandling, men du traff meg så veldig med dette innlegget. Takk!

    1. supermarie

      Tusen takk for kommentaren din! Jeg har de samme tankene som deg rundt punkt en, haha. Altfor glad i egne rutiner og måter å gjøre ting på. Vi får nå se – kanskje vi finner noen som har sine egne mønstre, som passer til våre 🙂 Takk for at du tok deg tid til å skrive – håper du har en fin helg!

  15. Jeg trives veldig godt i eget selskap og er ikke avhengig av at andre blir med for at jeg skal gjøre noe. Hvis jeg ønsker å gjøre noe, gjør jeg det, det gjelder særlig konserter, kafe ++. Jeg har aldri reist utenlands alene og der kan jeg kjenne meg mer usikker, har lyst til å prøve en gang for jeg veit at jeg kan klare det, men om jeg trives gjenstår å se 🙂

    Jeg kjenner meg igjen i det å være ensom med mange rundt meg i sosiale settinger, men også hjemme på hybelen. Det kjente jeg på det første året jeg flyttet alene uten et nettverk.

    Jeg syns det er så fint at du igjen og igjen prøver, det er så innmari viktig tror jeg. En dag finner man noen å snakke med som man føler seg komfortabel med og kanskje man holder videre kontakt. Det er utfordrende å skulle bli med på ulike arrengementer, men det å prøve og ikke gi opp er en god egenskap!

  16. *Klapper vilt i hendene* så himla bra innlegg, Marie! <3

  17. Fantastisk innlegg som jeg kjenner meg fryktelig mye igjen i! Jeg er også introvert, og føler meg alltid awkward i sosiale settings (hvor jeg ikke kjenner så mange/noen i det hele tatt). Likevel elsker jeg å reise alene. Jeg føler meg i grunn alltid som en annen person når jeg reiser. Mer åpen og omgjengelig og sosial. Litt sånn som jeg ønsker å være i hverdagen, men ikke helt orker fordi jeg er så avhengig av min alenetid. Hehe, rart det der.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *