Trykk på play igjen

Åh, gud, der var det endelig over. Eksamen i sosiologi. Det er så godt å puste igjen. Og at hjernen ikke lenger er ett lite begrep fra å eksplodere.

Dagens første skrekk var at NSB eller Jernbaneverket skulle føkke opp reisen min inn til Oslo og eksamenssalen på Ullern, sånn at jeg ikke rakk oppmøte i det hele tatt, men det gikk som på skinner – som det helst skal gjøre. Skrekk to var å ikke finne frem, eller møte opp på feil sted, men Google Maps og en telefon som for en gangs skyld ikke valgte å legge seg ned og dø av kulde reddet meg der òg. Og så trodde jeg skrekk nummer tre skulle være selve eksamen, men jeg fikk lurt inn enda et skrekkscenario der – et kvarter før vi skulle starte. Dette var min første digitale eksamen, hvor vi altså skriver på maskin og ikke for hånd, og jeg har jo automatisk pålogging på alle andre steder hvor jeg logger inn på UiO-kontoene mine, så da jeg plutselig fikk beskjed om å logge inn satt jeg der som en nepe og bare HÆ? Hva faen er brukernavnet mitt? Passord? Haha, dere skulle vært inne i hodet mitt de panikkslagne sekundene der – det var total krisemaksimering! Heldigvis er jeg relativt smart i sånne sjukt stressende situasjoner, så jeg løp bort til telefonen min, fant ut brukernavnet og passordet hadde jeg vært så lur å skrive ned et sted, kom jeg plutselig på, så da kom jeg meg inn før klokka begynte å gå. Og så begynte klokka å gå.

Oppgavene var heldigvis greie, og skippertaket den siste uken ga faktisk uttelling der jeg satt. Jeg husket begreper, og tror jeg klarte å skrive meg inn til en ståkarakter på langsvarsoppgaven også. Jeg skulle skrive hva en fjær i en eggekartong kunne bety, haha, helt sprøtt, men det var gøy å prøve å analysere seg frem til det. Vi får vite karakter 20. desember (…..), så kryss fingrene for at det blir en god jul!


I går var jeg på Sunn Fornuft-prisen på Villa Sult, sammen med sju av ni (!) SnapKollektivet-jenter. Det er så sprøtt å møte de i virkeligheten, vi kjente jo ikke hverandre før vi startet prosjektet – men gjennom prøverunden (hvor vi bare snappet for hverandre) ble vi så godt kjent at det føles ut som vi har kjent hverandre hele livet, og vi kaster oss rett ut i personlige spørsmål om menn, sex og sykdom, haha. Vi har seriøst oppnådd det alle hashtagger som squadgoals der ute, og det er så himla kult å være i gjengen. Både på Snapchat – og i det virkelige liv. Lite visste jeg at jeg skulle bli 11 venninner rikere i 2016!

Enda kulere var det at Lisa vant pris for Årets beste innlegg og Caroline – som også var i SK, hun starta hele shiten, faktisk – vant Årets hederlige omtale. Det føltes ut som jeg vant jeg òg, bare fordi de vant, jeg er så stolt!

NÅ skal jeg nyte et par dager og roe ned hjernen femten hakk, før jeg kaster meg over mitt siste skippertak for i år. Jeg håper håper håper at jeg har klart å berge alle emnene i land denne høsten; at jeg består alle sammen. Hvis det skjer skal jeg sprette Moët-flaska jeg fikk av sjefen i sommergave. Det har jeg faen meg fortjent, hvis jeg oppi brudd og kjærlighetssorg, kjøp av leilighet, 50% jobb og diverse bloggoppdrag oppå der igjen, klarer å plukke førti studiepoeng. Og uansett hva resultatet blir, kan ingen si at jeg ikke prøvde.

2 kommentarer

  1. Aw, jeg er så takknemlig for dere i SK <3

  2. Solfrid

    Herregud, det ER dritbra jobba! Eg tvilar ikkje eit sekund på at det skal gå bra.

    Og hurra for Lisa og Caroline! For ein fin gjeng dykk er.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *