«Mange har mye å lære av pappaen din»

Tenk at det er seks år siden jeg skrev dette innlegget til deg på farsdagen. Seks år. Jeg delte deler av det på Facebook i dag også. Fredrikstad Blad plukket det opp, og nå vet «hele byen» hvilken supermann du er. «Mange har mye å lære av pappaen din», var det ei som skrev til meg. Og jeg smilte og tenkte ja, ja, fy faen, pappa skulle vært livets pensum. For du er enestående, det har du alltid vært. Og flere skulle vært som deg. Heldigvis har du bidratt med to eksemplarer til her i verden; storebroren min og meg, haha. Neida. Du er kul, bror, men ingen av oss kan måle seg med deg, pappa. Men jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for å takle livets motstand like godt som du gjør, med humor og løsninger fremfor motløshet og problemer. Selv om det helt sikkert har vært mye av det òg, men det har du (og mamma) i så fall skjult godt, jeg har i hvert fall levd lykkelig uviten. I mine øyne er du utelukkende sterk som en okse, og tar alt her i livet med knusende ro og en god dose galgenhumor. Og det beundrer jeg deg for.

14915390_1168529163265641_4704046006273045511_n

Julen 2015

Men samtidig som jeg kjenner på bunnløs kjærlighet og stolthet i dag, kjenner jeg litt på sorg òg. For da jeg kopierte deler av innlegget jeg skrev for seks år siden, for å poste det på nytt i dag, måtte jeg skrive om slutten. Og det var vondt.

Bokstavene prøver og prøver å ødelegge for deg, og jeg elsker at du ikke lar dem.
M og S finnes ikke i ditt alfabet.

M og S har omsider krevd sin plass i alfabetet ditt, men du klarte å le de vekk så lenge som mulig. Det er én av de egenskapene som gjør at jeg elsker deg så høyt.

Bokstavene M og S alene har omtrent blitt hele alfabetet ditt, og det gjør meg så frustrert. Og sint. Den urettferdigheten. Maktesløsheten. Savnet og lengselen. Enda det ikke er jeg som er syk. Det er jo du.

Jeg kunne sånn ønske du fikk lov til å leve det livet du drømte om, pappa. Du hadde faen meg fortjent det. Men så må en liksom bare akseptere tingenes tilstand som de er òg. Så takk. Tusen takk, pappa. For at du hele veien gjorde og gjør det beste ut av det, og for at du er som du er. Du er uerstattelig, og jeg elsker deg. M og S kan aldri endre på dèt.

10 kommentarer

  1. du skriver så godt og så fint og så sårt, marie <3

  2. Victoria

    ❤️


  3. Så godt at du setter så pris på pappaen din mens han enda er her! Sterk mann! Og han er heldig som har fått ei så velformulert og reflektert datter. Han må være uendelig stolt av deg og:-)
    Minner meg mye om min pappa når du skriver om din. Ikke samme sykdom, men samme type mann. Kreften tok min kjæreste pappa tilslutt, men han kjempet i godt over fire år, da legene ga han et halvt! Og det med godt mot, styrke, humor og glede! Og han levde til siste sekund, redusert mot slutten, men han levde for oss og det vil jeg alltid være takknemlig for og imponert av! Jeg kan bare be om at den styrken er arvelig.

  4. Eg blei så rørt te tårer at eg nesten ikje ser ka eg skrive på tastaturet nå. Så ubeskrivelig fine ord. Og så godt å hørra kor mye du sette pris på din far. Du e heldig. Og han e heldig. Som har ei datter som du ❤️

  5. Camilla

    <3

  6. <3 Høres ut som en så sterk, inspirerende og gledespredende superpappa. Tross de to bokstavene. Så heldig du er som har han, og jaggu så heldig han er som har deg også!

  7. Virkelig sårt og fint å lese, Marie! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *