Det er noe fascinerende ved å møte den samme gamle verden igjen, når din egen er så fundamentalt forandret. Som å tre ut i dagslyset og betrakte alt gjennom et helt nytt filter, verden er totalrenovert fra ditt lille ståsted, mens for alle andre er den akkurat lik som før. Og du må streve litt for å bli en del av den igjen, for å klare og holde tritt og gli inn i den velkjente massen du var en del av for bare noen små uker siden, den som nå bare glir forbi, og du har lyst til å skrike stopp, vent, teknisk hvil. Jeg trenger en tenkisk hvil, bare, for å knyte skolissene, børste av meg og rette på kjolen, så er jeg klar for å bli med videre. Bare vent litt. Men ingen venter, for verden og livet går ubønnhørlig videre, og du må bare stable deg på beina igjen og fortsette.
Jeg tenker på hvor små vi mennesker er, og alle våre verdener vi tror er så viktig. Og så prøver jeg å zoome ut og ser min egen verden bli forsvinnende liten, bare enda ei jente der ute, med enda et hjertesukk, og det finnes en slags kynisk trøst i det. Så mange har lidd samme skjebne, og så mange har overlevd, og reist seg igjen som en føniks opp av asken fra en en gang så brennende lidenskap, tross alt lykkelig for å ha blitt satt fri. Takknemlig for lærdommen, erfaringen og minnene, men klar for å gå videre.
For livet går videre. En teknisk hvil, så må livet gå videre.
Jeg må ta igjen resten av verden, og gjør det med babyskritt. Sletter samtalelogger, skriver lapper til meg selv som jeg skal ramle hjem til på natterstid, og som Marie dagen derpå kommer til å være takknemlig for, og jeg tar på meg en kjole jeg har lovet å bare bruke sammen med han, men løftet er brutt og jeg tar den på allikevel, som en stille demonstrasjon mot det svinnende håpet jeg vet ligger innerst inne. Et håp om at dette bare er midlertidig, at vi snart skal plukke opp den håpløse tråden vi viklet oss sånn inn i, til vi ikke lenger hadde noe annet valg enn å kutte den tvers over. Ting er anderledes, enten man vil eller ikke. Og i det store bildet er det bare enda ei jente, med enda et hjertesukk, og verden går videre.
Og jeg kommer etter, jeg òg.
Du skriver så fint! Jeg heier på deg!
Janicke
Sender deg en god klem <3
Så gjenkjennelig dette her, og du klarer virkelig å sette ord på det. Så vondt, men og så fint på samme tid.
Det hele er jo en prosess, den må man gå gjennom.
Håper det går greitt etter omstendighetene, heier på deg <3
Så fint skrevet!
Etter en teknisk hvil blir sekken litt lettere, skoene man skal vandre videre i sitter litt bedre, og man har fått samlet nye krefter. Jeg heier på deg!
Du ser BRA ut i den kjolen! Heier masse på deg, vet at du kommer deg igjennom det! Stor internettklem
Du er utrolig flink å sette ord på vanskelige følelser!
<3
Marie, vi venter!
Og om det er en trøst, så skriver du fantastisk bra i kjærlighetssorg.
Vakkert skrevet! Så gjenkjennelig, men likevel så personlig.
Sukk og klem <3
Fin tekst, Marie, jævlig fint faktisk. Og sårt. Og ekte. Jeg elsker det.
Du skriver så utrolig fint. Og ser så lekker ut i den kjolen 🙂
Stor internettklem til deg <3
Vi kan være etterdinglere begge to, Mariemor. Dette klarer vi <3