Hvor enn jeg reiser

Det er mye elendighet i verden, det har det alltid vært og det kommer det alltid til å være, refrenget til Jan Teigens «Optimist» har for lengst stilnet i mitt stille sinn. Ikke misforstå meg, verden kommer sikkert til å bli et bedre sted, og vi må fortsette å kjempe for det vi tror på, og mot det som er urettferdig og ondskapsfullt, men all elendighet vil aldri bli utslettet – det er jeg sikker på. Hjerteskjærende sikker. Det er alltid noe. Det er alltid noen.

Jeg har skrevet et innlegg om at vi aldri må slutte å reise selv om truslene florerer og selv om verden tilsynelatende har blitt et farligere sted (som forøvrig er feil – det var verre før, men dagens sensasjonsjegere av noen journalister og medier hauser opp stemninga så til de grader, så det virker verre enn noen gang). Vi må fortsette å reise «til tross for», og det står jeg ved. Med begge beina godt plantet på den jordkloden hvor vi river hverandre i filler, menneskene.

Det som skraper mot hodeskallen min i dag er alt som skjer «bak meg», i land jeg akkurat har reist fra og steder jeg akkurat har vært. Det er nærmest systematisk, konsekvent, nesten uten unntak. Alltid skjer det noe tragisk. Som snøskredet på Svalbard èn uke etter at jeg hadde stått på nøyaktig samme sted og tatt magiske bilder i polarnatten. Eller Nord-Koreas raketter mot Guam, like etter at jeg dro fra øya ute i Stillehavet i desember tjuetolv. Og så jordskjelvet i Los Angeles, tyfonen på Filippinene, jeg vet det har vært flere land og flere tragedier, men jeg har ikke ført regnskap. Jeg vet bare at det har skjedd. OFTE. Altfor ofte.

Det er tilfeldigheter, tenker jeg selvfølgelig innerst inne, og andre sier at «du legger bare merke til de landene i mediene fordi du akkurat har vært der selv, hadde du ikke vært der hadde du ikke lagt merke til det heller», og i noen tilfeller stemmer det nok – men jeg mener; Kasakhstan? Vi hører a.l.d.r.i noe om Kasakhstan, det er så rolig og stabilt og et av de tryggeste landene i regionen, og nå – bare dager etter at jeg forlater Almaty, smeller det i nettopp Almaty. Fem drept i et angrep med skytevåpen. Jeg føler meg som den rake motsetningen av en lykkeamulett, jeg bringer regelrett ulykke til et hvert sted jeg drar til, og fra igjen, og hadde jeg vært EN smule mer overtroisk hadde jeg sluttet å reise. Jeg mener det.

Skal ikke få det her til å handle om meg, jeg tenker bare så innmari mye på det her at tastaturet ble en ventil – og hver gang jeg skal hjem fra en tur, sier jeg til vennene mine; «jeg er spent på hva som skjer etter at jeg har kommet hjem denne gangen! Hehe», og jeg sier det jo som en føkkings spøk. Men så smeller det. Og så sitter jeg der – igjen – lamslått, lei meg for de menneskene som rammes, og lurer på hva oddsen er. At det skjer sånne ting. I et land jeg akkurat forlot. Igjen.

Tankene mine er i Almaty. Ta vare på hverandre, verden!

6 kommentarer

  1. Husk hvor utrolig liten sjanse det er for å vinne største premien i lotto, likevell vinner noen. 🙂 Også når jeg hadde psykologi stod det om at det er en tendens hos mennesker at vi legger merke til det som bekrefter, og ikke det som avkrefter hva vi tror på (det som avkrefter bortforklarer vi ofte). Så tenk på alle gangene du var på reisefot uten at det skjedde noe (roma, malta, danmark osv. ? ). Jeg sier ikke dette for å krangle altså, håper bare det kan være til litt trøst. Noen vil jo alltids være den usannsynlige delen av skalaen.

    1. supermarie

      Du har rett! <3 Flere land hvor det ikke har skjedd noe også, det er sant 🙂 Føler bare så veldig med de landene som rammes – men jeg vet jo at det ikke er min "skyld". Tilfeldighetene er bare veldig utrolige til tider… Uansett – takk for kommentaren din! <3

  2. Verden blir stadig skumlere og skumlere 🙁 </3

  3. Akkurat dette har jeg også tenkt på, og jeg snakket om det, nøyaktig det du setter så godt ord på, med ei venninne tidligere i dag. Jeg var i Kasakhstan i juni, og så skjer plutselig dette. Der, av alle steder. Jeg var på flyplassen i Istanbul noen dager før angrepet der i juni. Jeg var i Istanbul i fjor høst, kort tid før antallet terroraksjoner eskalerte. Reiste fra Nairobi dagen før terroraksjon på et kjøpesenter. Mediene meldte om helikopterstyrt i Sierra Leone ikke lenge etter at jeg hadde reist samme rute med samme type (kanskje samme?) helikopter. Kunne kommet med flere eksempler. Men heldigvis er sannsynligheten for å være på feil sted til feil tid ganske liten, enten man er på motorveien i Norge eller på reisefot et eller annet sted ute i verden. Jeg er enig med deg – vi kan ikke slutte å reise.

  4. Kanskje du kan prøve å tenke motsatt? At du ikke bringer ulykke, men at du har en utrolig god skytsengel som er med deg rungt og passer på deg! <3 Kanskje det er meningen at du skal føle nærheten til disse tragediene, fordi det fører til at du blir ekstra engasjert og utretter en forskjell?

    Bare noen trøstende tanker…. 🙂 Du er og har alltid vært min favorittblogger, btw! Heia heia!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *