I år er det fem år siden jeg stod vaklende på to bein dekket av dråper med ødelagt hud, foran en sommer jeg nå ser tilbake på med blandede følelser.

Skam, fordi det var min første sommer som psoriatiker, som menneskelig leopard. Jeg skammet meg over mitt nye jeg. Kroppen min var dekket av røde flekker; et uvant speilbilde å forholde seg til når mine første 21 år hadde vært plettfrie, langt innenfor skjønnhetsidealet samfunnet har prentet inn i oss gjennom silkeglatt og feilfri hud på utallige magasinforsider.

Jeg kjente på usikkerhet, fordi det å dele erfaringer fra en hverdag med psoriasis via en blogg er èn ting, da sitter du selv med kontrollen, men når du trer ut i offentligheten i det virkelige liv mister du plutselig all styring på hva det er folk får se. Du kan ikke lenger med bildetekst forklare at det flekkete utseendet ditt skyldes en kronisk hudlidelse som ikke er smittsom, at det er helt ufarlig å være nær, du er pent nødt til å la alle tenke sitt, og den tanken i seg selv er selve utgangspunktet for denne usikre vaklingen foran en sommer full av prikker. Hva vil de tenke? Syns de jeg er ekkel? Er jeg ekkel? Det hendte jeg ikke engang orket å ta stilling til disse spørsmålene og bekymringene som spant rundt i mitt eget hode, og dro heller på stranda i full bekledning, med joggebukse og langermet genser. Ute av syne, ute av sinn. Hva er vel vitsen med å bli brun, uansett, denne kroppen skal jo gjemmes for resten av livet. Jeg kjente på frustrasjon fordi jeg også ville kaste meg ubekymret i bølgene og nyte sommeren som alle andre, uten å måtte føle at jeg ødela postkortet deres, med turkist hav, glitrende sol og paraplydrinker. Hvem vil vel ha en som meg til å ødelegge idyllen? Jeg kjente meg blottet, for jeg følte at alles øyne var rettet mot meg og leopardflekkene mine, og jeg kjente på ensomhet fordi jeg så for meg at ingen armer kom til å omfavne meg noengang igjen. Ruglete, kløende, flassende hud, det er ikke de kroppene de synger om i de dampende RnB-låtene om love og my boo og I wanna feel your body, hadde du villet feel my body når den kjennes ut som sandpapir, Usher?

Les også: om da jeg gikk i shorts for første gang

Men jeg kjente òg på stolthet, fordi jeg etter mange mentale runder med meg selv klarte å la håndkleet falle, litt etter litt. Og jo lenger ned det falt, jo lenger bak i tankerekkene forsvant alt jeg før så på som problemer. Flekkete kropp, hva så? Den dagen jeg tok på meg shorts for første gang kommer jeg aldri til å glemme. Frihetsfølelsen og seiersrusen over å ha tatt kontroll over egen kropp igjen, vunnet over frykten for hva alle andre tenker og tror. Det er noen flekker. Jeg smitter ingen. Det er sommer, jeg har en kropp – kanskje litt flekkete, men det er fortsatt en sommerkropp. Ikke la noen andre tro noe annet, og viktigst av alt: ikke tro det selv. Mine egne leopardflekker av psoriasis var gigantiske i speilbildet, men som en medsoldat en gang fortalte meg: slapp av, det er som å se en dame med en uvanlig hatt passere deg på gata. Du ser hatten, tenker at den var anderledes, og så går livet videre. Det er ikke så farlig. Det er virkelig ikke det.

Foto: privat, tatt sommeren 2011

Du kan lese mer om psoriasis på hudportalen.no

Blogginnlegget er sponset av Novartis. Novartis anbefaler at du tar kontakt med fastlegen din hvis du lurer på om du har psoriasis.