I ett med skogen

img_5535.jpgimg_5532.jpgimg_5531.jpgimg_5542.jpgimg_5540.jpgimg_5539.jpgimg_5550.jpgimg_5547.jpgimg_5544.jpgimg_5543.jpg

Å tre av og ut av to svette M77 med ullsokker i, og smette to klaustrofobiske i størrelse trettiåtte og en halv inn i tøysko med blonder i stedet var ikke mindre enn magisk mandag morgen. Militærstøvlene med ullsokker i var så trangt at storetåa mi har vært lam i to dager nå, så da har jeg gjort enda en hjemmelekse i livets pensum. Neste gang jeg skal tjene landet skal jeg ha på sokker av typen blodtilførsel i stedet.

Bortsett fra to såre føtter har helga vært helt fantastisk. Sommer og sol, og på oppdrag med innsatsstyrken Polar Bear VI, jeg rakk å være med kystvakta over fjorden, med jegertroppen gjennom skogen, ledelsen under en presenning en vakker natt på Mågerø og innsatsstyrken på oppdrag. Det er noe eget med militære mennesker. Eksistensen din føles så verdifull. «Hei! Så godt å se deg!» fra mennesker jeg knapt har sett, «husk å drikke vann» fra venner jeg ikke visste jeg hadde, «har du tatt med deg noe snacks i lomma? Det blir lenge til mat!». I Forsvaret lærer man at man aldri er sterkere enn det svakeste ledd, og man hjelper hverandre like selvfølgelig som man puster. Jeg elsker det. Og jeg er så glad for at Heimevernet lar oss fortsette tjenesten, selv etter dimmisjon.

Les også: Om nattmarsjen jeg måtte gjennom for å bli sersjant i HV

Jeg har (som vanlig) løpt rundt og fotografert soldatene, snakket med folk, tenkt ut saker, håndtert presse og vært der det skjer. Som presseoffiser skal man jo liksom vise frem hva vi er og gjør for å ta vare på vår vakre diamant i nord og alle som bor her, og det er en ære å fortelle om så himla fine folk. Heimevernet er noe helt spesielt, det kan jeg gjenta i det uendelige. Og denne gangen sov jeg ikke på kaserne heller, jeg var helgrønn – sov ute, lusket rundt i skogen, og det var deilig å kjenne på feltlivet igjen. Kunne ønske jeg kunne være med på hele øvelsen, som pågår fremdeles, men jeg måtte tilbake på jobb mandag klokken 05:00 – var i seng 01:00, så det ble to netter med lite søvn, men det var det verdt! Det var det så definitivt.

Forteller mer senere! Nå skal jeg prøve å lese videre i Et helt halvt år, selv om musikken her jeg sitter er så høy at jeg knapt hører mine egne tanker, å få til å blogge er et kunstverk i seg selv. Har vært sosial i fjorten dager i strekk nå, og resultatet er en introvert krise i mitt stille sinn. Den kan dere vitne på Snapchat: superbrud – klikk på brukernavnet for å adde (skal lagre den og publisere i video her på bloggen senere, for dere som ikke er på Snap!).

Legg gjerne igjen en kommentar og fortell meg hvordan dere har det! Blogghjertet slår sakte men sikkert igjen <3

4 kommentarer

  1. Mariann

    Moro å se igjen befalet fra førstegangstjenesten for å se hvor han har havnet! 🙂
    Er det KV Nornen? :))

    1. supermarie

      Nei, KV Magnus Lagabøte!

  2. stigmikkel

    Takk for besøket, Marie! Det var en vakker morgen å våkne til på Mågerø, selv om du snorket litt
    Vi snappes!

  3. Liker bildene 🙂 Har det bra for tiden jeg, teller ned dagene til reise 😀

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *