I går hadde jeg min første nattevakt på Snapchat, den setningen der trodde jeg aldri jeg skulle formulere, haha, men det hadde jeg altså, Gjensidige har et tilbud på reiseforsikring til 200 kroner for et helt år, og tilbudet skulle vare fra 00:01 i natt til 23:59 sent i kveld, og planen var at MyStoryen om dette tilbudet skulle vare like lenge, så da ble det nattevakt, da! Det er hjemmesykepleierne, politiet og Snapchat-reporteren til Gjensidige.
Uansett, for å finne bilder til denne reise-MyStoryen (dere kan se den ute på gjensidigenorge på Snapchat) scrollet jeg meg bakover på min egen Instagram-profil. Det er alltid en bittersøt opplevelse, å bla gjennom gamle minner. Alle inntrykkene, hva jeg tenkte, hva jeg følte akkurat der og da, alt kommer tilbake til meg utløst av det ene tilfeldige øyeblikket som ble fanget i pixler, og når jeg ser dem igjen lengter jeg umiddelbart tilbake til det livet jeg levde da, de impulsene, den friheten. Min daværende eksistens, med alt det innebar. Jeg lengter så fælt at det gjør vondt.
Jeg har to kapitler i livet som jeg aldri ser ut til å klare å legge bak meg, jeg blar og blar, frem og tilbake, frem og tilbake, og ønsker meg så sterkt tilbake at jeg nesten blir gal. Årene i militæret og månedene på verdensreise har satt så dype spor i meg at det kjennes ut som kvikksand av og til, jeg dras under av mine egne minner, minner så gode at jeg kunne byttet de ut med det nåværende livet mitt for slikk og ingenting. Kan jeg tenke. Men så tenker jeg litt til, og så skjønner jeg at det er ikke sånn det er.
Og det var dèt jeg ble liggende å tenke på i går, der jeg scrollet gjennom mitt tidligere liv og snappet om reiseforsikring på sengekanten. Jeg tenkte at de minnene er så brennende sterke og gir meg så god følelse, nettopp fordi de er det de er; minner. Jeg satt pris på livet mitt i øyeblikkene også, i aller høyeste grad, jeg elsket hvert skritt jeg tok med nypussa militærstøvler og hver mil jeg la bak meg på solo-tur rundt jorda, men det var ikke før i ettertid at jeg klarte å sortere alle øyeblikkene og gjøre de om til opplevelser og inntrykk som i dag er minner så sterke og gode at jeg av og til lengter så fælt at det gjør vondt.
Jeg hadde som dere vet en drøm om å vende tilbake til Luftforsvaret. Tilbake til Rygge, for det var Rygge som gjorde tjenesten min så himla fin. Og drivkraften min? Det var minnene. En illusjon om at hvis jeg dro tilbake, ville jeg ta opp tråden der jeg slapp den og jeg ville leve akkurat som før, alt ville være som før, akkurat som den tiden jeg setter sånn pris på nå i ettertid. Men det er jo bare jug. Menneskene jeg skapte de minnene med er jo ikke der lenger. Noen har dimma, andre har flyttet på seg, byttet stillinger, blitt borte. Fysisk er Rygge det samme, men atmosfæren og alt som ga meg dette kapittelet jeg sliter med å bla forbi? Borte. Å vende tilbake til Luftforsvaret med minner som motivasjon er jo så galt som det kan få blitt, haha. Og verdensreisa? Jeg tenker tilbake med verdens mest lengselsfulle blikk fordi menneskene og øyeblikkene i samtiden da var så himla bra. Alt jeg fikk se, alle jeg møtte, alt jeg gjorde, smakte, elsket og gråt over. Å dra ut igjen nå ville sikkert gitt meg like fine opplevelser på nye måter, men det blir aldri nøyaktig det samme, uansett hvor mye jeg lengter og lyster at det skal bli det.
Men herregud, det er jo det som gjør minner til minner! At man savner, lengter, smiler over det som var, og så gleder en seg over det man har, og har håp og drømmer for det som kommer senere. Om tre nye år kommer jeg til å tenke på dette eventyret studietiden min også har vært, med Gjensidige og Snapchat og alt jeg lever i i nåtiden, med akkurat samme lengsel. For det her er faen meg et godt kapittel i livet, det her også.
Livet, ass. Generelt. Jeg er så takknemlig.
Hvilke kapitler er de beste dere har skrevet til nå?
Minner er så innmari fint! Vi er heldige <3
Gøy å lese alle undringene dine rundt det å reise. Hvert kapittel er det beste en selv kan ha skrevet. Hva er alternativet? Men de to årene alene i Colombia er nok mitt mest interessante kapittel – så langt – forhåpentligvis. Å reise alene er ofte den beste måten å bli kjent med seg selv, og andre på. Samtidig blir opplevelsene på veien større hvis en deler de med noen. Å reise gjør meg rotløs, rastløs, men prøver å lære kunsten å roe ned med minnene etterpå – nyte de, så får kapitlene i livet enda en dimensjon. Til syvende og sist, handler det om å skrive det kapitlet du er i her og nå så god som mulig. Så blir boken god til slutt 😉
A man travels the world over in search of what he needs, and returns home to find it (George A. More).
Fint å se andre beskrive de samme følelsene jeg har. Siden jeg reiste alene på samme måte som deg, i 5 måneder, har jeg lengtet tilbake. Det gjør nesten vondt å se tilbake, for det var så fantastisk. Å vite at det aldri vil gjenta seg på samme måte, er en kjip tanke. Heldigvis kan man skape nye minner som kan bli minst like gode, fremover 🙂
Studietida er mitt aller beste kapittel til nå. Savner studentkro med de fantastiske folka som gikk på høgskolen da jeg gikk der, savner å ha ikke-obligatoriske forelesninger(selv om jeg deltok på de aller fleste allikevel, men det var noe med muligheten til å styre det litt selv), savner å sitte i kantina og jobbe med oppgaver(og spore av og snakke om alt annet istedenfor) og jeg savner (faktisk) det å skrive oppgave og oppdatere meg faglig. Jeg får liksom aldri satt meg ned og lest fag på eget initiativ(selv om jeg også syns det var kjipt når det nærmet seg eksamen, men da måtte jeg jo. Funker best når jeg vet ting MÅ gjøres). Også er selvfølgelig det å få barn er fantastisk kapittel, men det er (heldigvis) ikke avsluttet og det er så mye i vente. Knerten er jo hittil bare 2,5 måned, så de fleste opplevelsene sammen med han er fremdeles i fremtiden 🙂
Å, kjenner meg så godt igjen. Du er så fantastisk flink å skrive, Marie! Jeg synes jeg skaper så mange gode minner på hver tur jeg er på. Om så det bare er en kjøretur ut av Bergen. Mine beste reiseminner er nok når jeg og min kjære kjørte fra Bergen til Nord-Norge, da vi var på Island, da jeg var i St. Petersburg, New York, Kroatia og generelt mye i Nord-Norge.
Og, som noen sa her, studietiden. Savner den veldig ofte. Og barndommen <3
Mine beste kapitler er definitivt reisene jeg har vært på, spesielt Kina-tur og verdensreisen. Men også somrene fra barndommen og Bergensturer med familien. Eller skolehverdagen fra alle skoleårene. Det er en spesiell følelse jeg husker på enkelte dager hvor stemningen er som den var for mange år siden.