Det kunne nemlig noen andre ha gjort. Bokstavelig talt dødd for den blusen du kjøpte deg hos Zara eller H&M sist uke.
I dag har jeg spilt på hele følelsesregisteret. Fra å være ekstatisk over å endelig levere inn den tyngste oppgaven jeg har skrevet til nå, om medier og krig og elendighet på akademisk engelsk (med hjelp fra en engel av en korrekturleser, Linn – jeg skylder deg livet), jeg leverte nøyaktig et kvarter før Fronter stengte dørene, og fra lettelse og glede, over til å grine så jeg hikster over virkeligheten sesong 2 av Sweatshop viser oss fra Kambodja. Og så? Et voldsomt sinne.
Tekstilarbeiderne. Som glir inn i rekkene av katastrofer vi ser, sier «huff da, ntåå staakar» til, men så går vi upåvirket hen, og lever våre liv som om vi aldri visste. Barna i Afrika, tekstilarbeiderne i Asia, men vent – kyllingindustrien kan vi jo stå opp for og dele horrible videoer av på Facebook i protest, vi roper ut at vi har blitt vegetarianere, veganere, kylling-boikott til kyllingen har fått det bedre, men de klærne vi sitter og spiser den miljø- og dyrevennlige maten vår i, menneskehendene bak? De ofrer vi ikke en tanke. Blusen var jo så fin. Og jeg blir mett på kyllingvennlig mat.
Jeg sier ikke at vi skal rive av oss klærne, løpe ut i gatene, spise vegansk, sende månedslønna vår til Afrika og redde hele vide verden i samme slengen. Men noe kan vi faen meg gjøre. Jeg klarer i hvert fall ikke å leve upåvirket videre lenger.
Helt siden jeg så første sesong av Sweatshop har jeg entret H&M med en viss motvilje. Rynket på nesen. Jeg har kjent på stoffet til et plagg jeg syns var fint, og kjent på stanken av hvor plagget kommer fra. For det stinker. Det stinker som faen, at tusenvis av mennesker bokstavelig talt skal jobbe liv av seg for at jeg kan dra med meg den blusen hjem til en billig penge. Dødsbillig mote er et latterlig godt uttrykk.
I dag har jeg hatt lyst til å kaste en fyrstikk inn i klesskapet mitt og brenne alt jeg eier i protest mot hvordan klærne mine har blitt til. Men i stedet skal jeg dele den serien her, bruke den stemmen jeg har, og trygle om at dere også tar dere tid til å se hver eneste episode. Både sesong 1 og 2, episodene er ikke lange, det er snakk om 10 minutter av livet ditt av gangen. Og så? Syns jeg vi skal fortsette å legge press på klesgigantene. Kreve at de gir arbeiderne sine en lønn å leve av. Hvor forbanna vanskelig kan det være?! Hvis det er økonomi det står på, betaler i hvert fall jeg gladelig en hundrelapp eller to mer for et plagg jeg liker – hvis menneskehendene i andre enden da kan få nok penger til å kjøpe seg mat hver dag.
Trykk her for å se Sweatshop sesong 2
Det her er faen ikke greit. Dagens outfit skal ikke koste menneskeliv.
Veldig bra at du deler denne serien for det er så viktig at flere blir obs på hva de velger og bruke pengene sine på! Men skjønner ikke helt vitsen med å få det å protestere mot kjøttindustrien til å virke mindre viktig? Det som jobber på kyllinggårder og slakterier er ofte innvandrere som ikke får tilbud om noen annen jobb og må jobbe i dårlige arbeidsvilkår med lav lønn. Slike problemer trenger ikke være mindre viktige enn andre 🙂
Nei, det var ikke hensikten min å få det til å virke mindre viktig – selv om jeg ser at det kan oppfattes sånn! Det var heller et virkemiddel og et mer eller mindre dårlig forsøk på å vekke en reaksjon/følelse hos de som gjerne ‘bryr seg’ fordi det er ‘in’ å være veggis men lar det blir med fasaden. Vanskelig å forklare… Men uansett – jeg er enig med deg, det er like viktig å ta tak i de tingene der – som klesindustrien 🙂
Sitter og ser på serien nå, og blir så provosert og rørt. Hvordan kan vi tillate dette, og hvorfor er H&M så ufattelig hemmelighetsfull. Vi som forbrukere sitter tydelig med makten, men synes på den andre siden at det er vanskelig å engasjere meg i all uretten som skjer på denne jorda. Så bra at du deler denne serien, og synes det er like koselig hver dag å se mystoryen din <3
Vet! Kan anbefale å se «the true cost». Det er en utrolig bra dokumentar:)
Ååå, så glad for at du skriv om dette og sprer det vidare til så mange som mogleg! Det er nokre år sidan, hugsar ikkje akkurat kvifor, eg byrja å tenkje over dette og omtrent slutta å handle kle. Eg kjøper nesten ikkje klede lenger, mest brukt, arve, leite i skapa til mamma/bestemor eller handle frå butikkar som har etiske klede. Så er det jo det at total boikotting er jo heller ikkje bra, den kjenner eg er vanskeleg.
Og eg blir oppgitt og forbanna over folk som kjøper klede på salg berre fordi det er på salg. Har så lyst til å skrike til dei «men for f**n i helv**e da, du SPARTE ikkje 100 kronar, du BRUKTE 100 kronar!!»
Dette er noko som altså engasjerar meg! Føler litt maktesløshet óg, for kva kan/skal ein gjere? Spreie ordet og opplyse folk er jo i alle fall bra.
Så dokumentaren «The True Cost» på Netflix (anbefales :)) så skal hive meg uti dette også. Må bare ta til meg motet, er så vondt å se. Vi må virkelig skjerpe oss…
Utrolig bra at du fokuserer på dette, for klesindustrien er virkelig helt j*****! Etter å ha sett Sweatshop sesong 1 sank fikk jeg åpnet øyene for hvordan klesindustrien virkelig er. Det er helt nødvendig med mer fokus på denne industrien. Men må bare legge til at å være opptatt av dyrevelferd ikke betyr at man ikke er opptatt av menneskers veldferd og rettigheter, selv om det helt sikkert ikke var det du mente 🙂 Uansett, takk igjen for at du skriver om dette!