Påsken, kort oppsummert. Snø som kjentes ut som sukker under de litt for dårlig pussa militærstøvlene mine, knærne fulle av blåmerker etter en tur gjennom natten på ski som ikke var mine og sko jeg hadde svømt i, hadde jeg lagt meg ned, litt skostørrelsen hans sin feil, litt ølen sin feil og litt min egen feil – fordi jeg glemte skiskoa mine hjemme i boden i Oslo. Har spist kvikk lunsj, spilt kortspill, hørt på Påskelabyrinten, drukket solo og spist appelsin, men solen uteble, sammen med skiskoa mine, så det ble ikke alle de turene jeg så for meg at det skulle bli. Vi tar det igjen?

Blogg er faen meg rart når du får det litt på avstand, ass. Etter fire dager offline (uten en eneste abstinens – så jeg liker å tenke at jeg fremdeles har overtaket på dette altoppslukende internettet) logget jeg på igjen og scrollet gjennom andre jenters liv, og ble sittende og lure på hvorfor, og hvor rart det er, at vi slenger ut bilder og statuser og historier og opplevelser ut der – til de som måtte gidde å ta i mot. Det er som jeg tenkte på for noen år tilbake, da det slo meg at julekortgenerasjonen er en utdøende rase. I stedet for noen håndskrevne ord knipser vi et halvkoselig familiebilde med nisseluer, eller et foran juletre, og slenger det ut på Facebook og ønsker god jul til hele forbanna kollektivet. Som om jeg skulle gått ned til korktavla i gangen på blokka jeg bor i, hengt opp en julehilsen og regnet med at samtlige som gikk forbi skulle føle seg truffet og personlig involvert i denne koselige hilsen «fra meg til deg», eller fra meg til hvem faen, som jeg heller vi si at det er. Finnes det noe mer upersonlig enn et generelt bilde i feeden på Facebook? Til ALLE dine x-hundre venner? Skriv heller en sms, tenker jeg, gjør det litt personlig, vis at du gidder og at du fremdeles tenker på hver og en av vennene dine som faktisk betyr noe – ikke vær den personen som kollektivt ønsker samtlige god jul, eller god påske – for den saks skyld, det er så distanserende. Jeg føler meg i hvert fall ikke truffet av et bilde fra noen på Facebook, jeg tenker at det er til «alle de andre» og ikke til meg. Jeg vedder på at flere føler det samme, og plutselig er ikke det koselige familiebildet ditt til noen at all.

Nå kvesser jeg klørne mot Internett igjen, sorry, det var egentlig ikke det jeg skulle si. Blogg er rart, starter ett sted og avslutter et helt annet. Bottom line: påsken har vært fin, det har vært deilig å være offline og jeg kunne ønske påska varte helt til jul óg. Heldigvis har jeg én siste røde dag å klamre meg til, og den skal jeg tilbringe hjemme. Jeg er helt avhengig av å ha én dag å lande på etter ferie, hjemme, hvor jeg bare vasker klær og roer ned femten hakk og gjør meg klar til en ny dag. I dag blir en sånn dag. Meg, Dr Phil og pensumbøkene.

Hvordan har påsken deres vært? Glad for å se at bloggen har oppført seg bra mens jeg var borte, og det var så godt å logge på til kommentarene deres igjen. Internett er intens og blogg er rart, men søren så mye fint som kommer ut av det óg. DERE. Ilu!