Neida. Men jeg logger av for resten av påsken, i hvert fall, i dag går turen opp til fjellene og det eneste fjellet i verden som enda ikke har blitt spist levende av drittmaster fra de store telefonselskapene, med 4G og digitale tvangstrøyer, jeg gleder meg til å være uten av synet av nakker som henger ned og ansikter som dras mot lyset, vi er som de fluene man ser i animasjonsfilmer, hvor vennen roper «ikke gå mot lyset!», men flua er for hypnotisert og får seg ikke til å stoppe – der er vi, bare at vi ikke svis ihjel fysisk, vi drepes bare mentalt.

Jeg har et fascinerende lidenskapelig hat-elsk-forhold til dette digitale dragsuget, det finnes så mye bra på Internettet – men altfor ofte går det på bekostning av livet, av det som skjer utenfor 4,7 tommer, som det smilet du gikk glipp av da en fremmed passerte deg på gaten, eller det søkende blikket til en venn som fortvilt forsøker å si deg noe, men du ser ikke blikket og du hører ikke mellom linjene, for du er for opptatt med å scrolle deg gjennom andres linjer, og jeg lurer på hva det er vi scroller etter. Jeg vet ikke med dere, men jeg husker nesten ingenting av et jeg scroller gjennom i løpet av en dag. Det der vakre bildet fra et eller annet land i verda som jeg dobbeltrykket på på Insta for å gi det et hjerte, eller den statusen til hun som pleide å gå i klassen min på ungdomsskolen om et eller annet hun har gjort og spist i dag. Til syvende og sist føles det ut som jeg har scrollet meg nærmest forgjeves gjennom en hel dag, og ingenting fester seg, ingenting betyr noe. Da er det deilig å logge av og få den påminnelsen, om hva som betyr noe, og hvor livet faktisk skjer – utenfor en skjerm på 4,7 tommer.

Ha en fin påske, supers. Håper dere får pustet ut litt dere óg, og spar noen fine øyeblikk til de dere er glad i – som er forbeholdt bare dem, og ikke kastet ut på en MyStory til ulvene. Hvis dere allikevel logger på i løpet av ferien, kommer bloggen til å gå som normalt, jeg har forhåndsskrevet innlegg til den store gullmedaljen – i tilfelle.

Les også dette innlegget, om fortvilelsen en kjenner på når de du trenger hånden til bare vil gi deg et filter og en like i stedet.

So long!